En fremmed virkelighet
En storøyd norsk fastlege, dvs. undertegnede, fikk nylig innblikk i en fremmed virkelighet, da hun besøkte samfunnsmedisineren Berit Olsen, som leder Flyktninghjelpens arbeid i Aserbajdsjan (1). Den tidligere sovjetrepublikken med drøyt åtte millioner innbyggere ligger på vestkysten av Kaspihavet og er for øvrig omgitt av Russland, Georgia, Armenia, Iran og en liten snipp av Tyrkia. Når det gjelder helseproblemer, står landet overfor utfordringer på flere fronter: sykelighet knyttet til fattigdom dominerer, samtidig som vestlige livsstilssykdommer er på full fart inn.
Ca. halvparten av innbyggerne lever i fattigdom, dvs. for under 25 dollar i måneden, og en tredel lever i ekstrem fattigdom, dvs. for under 15 dollar per måned. Arbeidsledigheten er høy, særlig blant dem under 35 år, og så mye som 60 % av den totale økonomien finner sted i den «uformelle» sektor (2). Ifølge Verdensbankens estimat var middellevealderen i 2001 62 år for menn og 68 år for kvinner. Spedbarnsdødeligheten antas å være om lag 75 per 1 000 levende fødte (3). Aserbajdsjan har den høyeste dødeligheten blant barn under fem år i Verdens helseorganisasjons Europa-region med 105 per 1 000 levende fødte (4). Så mye som en firedel av barna er underernært.
Ifølge estimater fra FNs barnefond (UNICEF) og Verdens helseorganisasjon er mødredødeligheten 94 per 100 000 fødte (5). En bidragende årsak er økende antall hjemmefødsler, fordi folk ikke har råd til annet: en fødsel på sykehus i hovedstaden Baku koster 500 – 700 dollar (6). En arv fra sovjettiden er propiska-systemet, som er en slags hjemstavnsplikt som i praksis betyr at folk skal motta helse- og sosialtjenester der de er registrert som bosatt. For fattigfolk som ikke kan betale for seg, er det dårlig med tilgang til tjenester annetsteds. Å reise dit de er folkeregistrert, har de som regel heller ingen mulighet til når de blir syke eller skal føde. Mye tyder på at en god del av den høye mødredødeligheten kan tilskrives propiska-systemet.