En annen side av krigen

Per E. Børdahl Om forfatteren

Emberland, Terje

Rougthvedt, Bernt

Det ariske idol

Forfatteren, eventyreren og nazisten Per Imerslund. 525 s, ill. Oslo: Aschehoug, 2004. Pris NOK 399

ISBN 82-03-22964-6

Den første bølgen av beretninger om norsk innsats under krigen hadde guttebokens umiskjennelige preg, Max Manus, Shetlands-Larsen, Jan Baalsrud. Titlene «Det vil helst gå godt», «Det blir alvor», «Ni liv» kunne glidd inn i 1950-årenes guttebokserier. Det var beretninger om «gutta på skauen» og norsk innsats ute og hjemme. Bildet av en sivilkledd motstandsmann i nikkers som overtar Akershus festning fra tyskerne på vegne av norsk motstand, gikk verdenspressen rundt.

I likhet med i mange andre okkuperte land kom etter hvert også forståelsen av at ingen medalje bare har en forside, og at også baksiden kan være mangefasettert. «Quisling» ble tidlig et internasjonalt begrep, og Hamsun-saken en vedvarende byll i norsk etterkrigshistorie. Også takken til dem som ytte tapper motstand mot nazistene hadde sine skyggesider. I Finnmark var partisanenes innsats lenge et ikke-tema. Den kalde krig slapp nødig kommunister inn i varmen.

Så kom en stigende interesse for at også vi var med der det var mørkt og guffent. Religionshistorikeren Terje Emberland gav et viktig bidrag til denne del av krigshistorien med Religion og rase, omtalt i Tidsskriftet nr. 9/2004 (1). Det var ikke bare ute i Europa at 1930-årene var de ideologiske kampers tid. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk i Emberlands forrige bok var skildringen av periodens høyreradikale og rasemystiske ideer og hvordan de tiltrakk svermere som bl.a. Per Imerslund, det ariske idol. Alt i den forrige boken viste han hvordan dette ikke dreide seg om Quislings trosfeller, dette var kretser som ofte søkte sine forbindelser direkte i Tyskland, det fellesariske riket.

Om Per Imerslund har Emberland sammen med en annen religionshistoriker, Bernt Rougthvedt, gitt ut en murstein av en biografi. Vi følger Imerslund via oppvekst og familieforhold, jobbetidsluksus og økonomisk utforbakke. Undertittelens betegnelse «eventyreren» er presis; SA-gatekamper i Berlin, borgerkrigs-Spania på falangistenes side, brutal nærkontakt med Trotskij-miljøet på Ringerike, vinterkrig, Østfrontens helvete, Forsettelseskrigen i de vinterkledde finske skoger, planen om å henrette Quisling osv.

Her er stoff nok til flere bøker, men det som gjør boken interessant er at forfatterne skildrer et miljø og en – synes vi i dag – forvridd tenkemåte, like mye som de skildrer en antihelt med hedmarksbakgrunn.

Boken fikk stor omtale da den kom, pga. to opplysninger. Først at det såkalte Ragnarokk-miljøet planla å kidnappe og henrette Quisling. Imerslund skulle selvfølgelig stå for det praktiske, men døde før det ble til noe. Det andre som vakte oppsikt var bokens påstand om nærkontakten mellom dette miljøet og motstandsbevegelsen ut fra Ragnarokk-miljøets forskrudde logikk.

Problemet med denne boken, i motsetning til den forrige – lavere profilerte – er at denne er både for tykk og for tynn. Det er et imponerende kildemateriale forfatterne har funnet frem, men ikke alt behøver å komme med i en bok. Denne kunne godt vært mye mer summarisk i skildringen av Per Imerslunds oppvekst. Her blir den stedvis repeterende og postulerende. Ikke alt i et liv forklarer nødvendigvis det som følger. Farens og hans egen homoseksualitet er sikkert riktig nok, men den interesserte leser får med seg poenget på et tidlig tidspunkt i boken. Det man kunne kalle «Per Imerslunds vandreår» gir interessante innblikk i tidens politiske virkelighet, men også det blir av og til for minutiøst skildret. Har man en kilde, skal opplysningene frem. Dette er lett å forstå, men jeg kunne ønsket mer økonomisering med opplysninger og tekst. Det ville gjort boken tynnere og mer leseverdig. På den annen side er det ting vi savner. Forfatterne kunne godt sagt litt mer om de nyhedenske miljøer, ikke alle har lest den forrige boken. Viktigere er at man kunne ønsket seg en bredere diskusjon av noe den tar opp mot slutten, mellomkrigstidens høyreradikale som motstandsmenn når det nasjonale stod på spill, først i 1940, senere under okkupasjonen. Jeg kunne ønsket meg en diskusjon av det faktum at så mange høyreradikale fra mellomkrigstiden ble motstandsmenn under krigen. Avspeilet det bare nasjonalisme eller også grunnleggende endrede synspunkter på verden?

Når det er sagt, dette er en bok man ikke er ferdig med når den er lest. Det ubehaglige er en viktig del av vår historie.

1

Børdahl PE. Fremtidens idealsamfunn. Anmeldelse av boken: Emberland T. Religion og rase. Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933 – 1945. Tidsskr Nor Lægeforen 2004; 124: 1274.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler