Urininkontinens – økt kunnskap vil bedre behandlingen

Ellen Borstad Om forfatteren

Vinsnes, Anne G.

Urininkontinens

120 s, tab, ill. Oslo: Akribe, 2005. Pris NOK 198

ISBN 82-7950-076-6

Urininkontinens er en liten og hendig lærebok for pleiepersonell. Forfatteren har ønsket å øke kunnskapen om lidelsen, for å bedre behandlingen for en vanskelig pasientgruppe. Boken går ikke inn på medikamentell og kirurgisk behandling og vil derfor være for ufullstendig for leger. Men er man seg dette bevisst, kan den også for leger være opplysende om flere aspekter på feltet.

Den er meget oversiktlig bygd opp, med tydelige emneoverskrifter, noe som gjør den godt egnet som oppslagsverk. Språket er lettfattelig, uten mange medisinske termer. Dette gjør selvfølgelig at den kan bli noe upresis. Det er ikke noen stor ulempe, snarere en fordel, fordi den primært henvender seg til pleiepersonell.

Først er det en grei og absolutt tilstrekkelig gjennomgang av de nedre urinveiers normale anatomi og funksjon. Dette er praktisk vinklet, ved at det er lagt vekt på å forklare hvordan ulike situasjoner i dagliglivet innvirker på funksjonen. Det største kapitlet er viet funksjonsforstyrrelser som resulterer i urininkontinens. Kapitlet er fullstendig og berører de aller fleste felter som bør være med. Ikke bare sykdomstilstander i de nedre urinveier blir belyst, også utenforliggende faktorers innvirkning på inkontinens og andre funksjonsforstyrrelser i blære og urethra blir drøftet. Kapitlene om trening og behandling er grundige. De aller fleste aspekter er kommet med, men legens og sykepleierens rolle sammenblandes ofte. Det kommer ikke klart nok frem at pasienten bør være utredet og diagnostisert av lege før spesifikke planer legges av sykepleier. Det er riktig at man i en bok av og for sykepleiere ikke går inn på medikamenter og kirurgi, men behandlingsmulighetene bør likevel vektlegges riktig, og det bør altså fremheves at dette er de viktigste behandlingsformer. Når det for eksempel fremstilles som om bekkenbunnstrening er den sentrale form for behandling av stressinkontinens, blir det positivt feil. En slik holdning kan føre til at pasienter blir unndratt behandling de kunne hatt stor nytte av.

Et svært godt kapittel om hjelpemidler kan avgjort være til stor nytte, også for leger. Til slutt er det gode kapitler om forebyggende tiltak, kostnadsaspekter og holdningsskapende arbeid. Dette er en bok som berører alle aspekter ved urininkontinens, og den har en praktisk og jordnær tilnærming til problemet. Den åpner og slutter med praktiske råd for hvordan man kan legge opp prosjekter for å bedre inkontinensomsorgen i sykehjem.

Forfatteren har etter mitt syn rett i at økt kunnskap vil bedre omsorgen for denne pasientgruppen. Boken er i så henseende, til tross for mine innvendinger, et nyttig bidrag og burde være anbefalt lesning for pleiepersonell ved sykehjem. Den vil også kunne være hendig hjelp for urostomisykepleiere og vanlige sykepleiere i sengeavdelinger.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler