Artikkel
Svein Steinert & Hassse Melbye presenterer i Tidsskriftet nr. 8/2005 gode begrunnelser for å redusere turnustiden for leger (1) . En form for turnustjeneste er avslutningen på legers grunnutdanning i de fleste land vi sammenlikner oss med. Helt siden 1954, da turnustjenesten ble innført i Norge, har turnustiden vært en praktisk del av opplæringen til legeyrket (2) . De siste årene har studiestedene i Norge lagt inn mer praktisk tjeneste i selve studiet, og på den måten får medisinstudenter ofte en enklere overgang til senere legearbeid enn de som har studert i utlandet.
Det er vist at forskjeller mellom studenter fra forskjellige studiesteder blir utvisket i løpet av turnustiden (3, 4) . Turnustjenesten er derfor viktig for at arbeidsgivere, som skal ansette nye leger, vet hva legene skal ha lært av praktiske, juridiske og medisinske ferdigheter, slik de står beskrevet i forskriftene og målsettingen for turnus (5) . Hvert år foretar Legeforeningens turnusråd evalueringer av turnustjenesten ved åtte sykehus og minst 16 allmennlegekontorer. Det er også satt i gang en spørreskjemaundersøkelse.
Mange unge leger er opptatt av å komme i gang med spesialisering så snart som mulig, enten i sykehus eller i allmennpraksis. Dette er positivt. Turnustjenestens lengde og innhold må stå i et logisk forhold til medisinstudiet og til spesialistutdanningen, samtidig som tjenesten må ses i relasjon til internasjonale, spesielt europeiske utviklingstrekk og lover, regler og krav til autorisasjon. Fra 1.1. 2006 vil EU ha krav til leger om tre års veiledet praksis for å kunne arbeide selvstendig for trygdens regning. Dette vil ha betydning for norske nyutdannede leger som ønsker å jobbe i allmennpraksis.
Utviklingen internasjonalt går mot en kortere vei frem til en medisinsk spesialitet. I mange land begynner spesialiseringen allerede i siste del av studiet. Ønsker vi en slik utvikling i Norge? Eller vil vi ha en legestandard hvor alle skal ha kjørt legevakt og jobbet både ved medisinsk og kirurgisk avdeling? Turnustjenesten bør i større grad inneholde spesifikke krav til praktiske ferdigheter, antall vakter og gjennomførte prosedyrer, slik Steinert & Melbye foreslår (1) . Norsk turnustjeneste må utvikles fra et «prøving-og-feiling-system» til «mester-svenn-system». Kvaliteten er først og fremst et produkt av innholdet, ikke av lengden på tjenesten.