Perverterte karbohydrater

Jan I. Pedersen Om forfatteren

Lindberg, Fedon A.

Sukkerbiten

278 s, tab, ill. Oslo: Pantagruel forlag, 2005. Pris NOK 199

ISBN 82-7900 - 205 -7

Boken er egentlig en illustrert næringsmiddeltabell med et 40 siders forord. For rundt 800 matvarer er det listet opp innhold av sukker, andre karbohydrater, fiber, industrielt transfett, protein, energi, og for noen såkalt glykemisk belastning. Hensikten har vært å vise at alle fordøyelige karbohydrater kan omdannes til glukose og således gi anledning til økning av blodsukkernivået. For hver matvare har Lindberg brukt kalkulator og dividert totalt karbohydrat med 2 (som tilsvarer vekten av en sukkerbit) og som ved en trylleformel får man her vite hvor mye sukker dette svarer til. De enkelte matvarer blir på den måen utstyrt med et visst antall sukkerbiter (i teksten benevnt «blodsukkerbiter») angitt per porsjon (som kan variere betydelig i energiinnhold). Budskapet er å oppfatte slik at jo flere sukkerbiter, jo mindre verdifull matvare - på grunn av mengden blodsukker den kan omdannes til. Dette er et meningsløst budskap og en utillatelig sammenblanding av begreper. Glukose er ikke det samme som sukker i betydningen sakkarose, og en matvares ernæringsmessige verdi avgjøres ikke av hvor mye blodsukker den kan gi opphav til. Dessuten spises matvarene vanligvis i form av måltider, og effekten på blodsukkeret kan ikke utledes fra enkeltkomponentene (1). Om noe, er fett og proteininnhold like viktig for blodsukkerstigningen etter et måltid som karbohydrat (1).

I en 40 siders innledning til tabellen redegjør Lindberg for sin ernæringsfilosofi. Den er sentrert omkring begrepene glykemisk indeks og glykemisk belastning. Fordi de har høy GI er potet, brød og sukker fymat. Fruktose derimot ser ut til å tolereres fordi den ikke nevneverdig øker blodglukosen.

At hensyn til matvarers GI kan ha en viss betydning for å dempe svingningene i blodsukker- og insulinnivå hos diabetikere og overvektige personer med insulinresistens er det stort sett enighet om. At det spiller noen rolle for friske normalvektige, har man imidlertid ingen holdepunkter for. Lindbergs tese er at et høyt karbohydratinntak medfører økt insulinnivå og derved fører til utvikling av fedme og metabolsk syndrom. Dette er det ikke enighet om i litteraturen. Den mer vanlig aksepterte sammenhengen er at lite fysisk aktivitet og overvekt hos genetisk disponerte er de viktigste faktorene for utvikling av det metabolske syndrom.

Det er utvilsomt mye bra å si om Lindbergs evne til å få folk til å endre sine kostvaner til det bedre. Det ville imidlertid være ønskelig at han modererte sitt noe ekstreme syn på betydningen av den såkalte glykemiske indeks og karbohydrater i kosten. I en «kost i balanse» som han uttrykker det, bør også brød og potet ha sin plass.

Denne boken er det ingen grunn til å spandere penger på, de kan bedre benyttes til kjøp av en vanlig matvaretabell. Innholdet kan det imidlertid være av interesse å kjenne til for leger, som utvilsomt får en rekke spørsmål fra pasienter som har latt seg influere av Lindbergs kostbudskap.

1

Flint A, Møller BK, Raben A et al. The use of glycaemic index tables to predict glycaemic index of composite breakfast meals. Br J Nutr 2004; 91: 970 - 89.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler