Oversiktsbok om hypermobilitetssyndromer

Niels Gunnar Juel Om forfatteren

Keer, Rosemary

Grahame, Rodney

Hypermobility syndrome – recognition and management for physiotherapists

176 s, tab, ill. Philadelphia: Butterworth-Heinemann, 2003. Pris USD 48

ISBN 0- 7506 - 5390- 6

Forfatterne har arbeidet en årrekke med hypermobile pasienter av forskjellig type og har også vært med i diskusjonen om diagnostikk av «myke» pasienter. Denne boken er laget som grunnlag for kursvirksomhet, særlig rettet mot fysioterapeuter som håndterer slike pasienter.

Boken er i mykt omslag, har pen layout og er godt illustrert. Den inneholder 11 kapitler. De tre første er skrevet av Rodney Grahame, som er revmatolog og arbeider ved Hypermobility Clinic ved University College London Hospitals. Det første av disse omhandler det vanskelige begrepet hypermobilitet og definerer hypermobilitetssyndromet (joint hypermobility syndrome, JHS). Dette er et kontroversielt område, og Grahame gjør seg til advokat for at relativt store grupper av befolkningen bør betraktes som hypermobile og få anledning til å få diagnosen. Det trekkes allikevel opp klare kliniske kriterier som bør være gjenkjennbare for leger i praksis, og det gjøres rede for kliniske undersøkelser som er lette og raske å utføre. I kapittel 2 legges forholdet mellom hypermobilitetssyndromet og arvelige bindevevssykdommer som Marfans syndrom og Ehlers-Danlos syndrom frem på en oversiktlig måte. De nye gruppene innen sistnevnte beskrives greit, og Grahame påpeker at hypermobilitetssyndrom er samme sykdom som Ehlers-Danlos syndrom – hypermobil type. Genetisk diagnostikk anbefales ikke, og de kliniske kriteriene for diagnostikken rår. I tredje kapittel gis en grei oversikt over generell håndtering av sykdommen. Disse tre kapitlene er god lesning for alle leger og gir godt innblikk i denne gruppen mennesker, som ofte plages med verking rundt leddene. I Norge har Trenings- og rådgivningssentret ved Sunnaas sykehus diagnosene hypermobilitetssyndrom og de arvelige bindevevssykdommene i sitt diagnoseregister, og det betyr at antall tilfeller i Norge er svært lite. Det betyr igjen at allmennlegene ser få pasienter og at diagnostikken vel fortsatt bør gjøres av spesialister.

De øvrige kapitlene omhandler praktisk håndtering av ulike pasientgrupper og er i hovedsak skrevet av fysioterapeuter. De er velskrevne og godt illustrert. For de få legene i Norge som arbeider med denne problematikken er dette sikkert interessant. For dem som ser disse pasientene sjelden, blir kapitlene svært detaljert.

Generelt er boken interessant og kaster nytt lys over problemene de mykeste myke av hos har.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler