Når kropper må leses - om det historiske møtet mellom lege og pasient

Anne Kveim Lie Om forfatteren
Artikkel

Johannisson, Karin

Tecknen

Läkaren och konsten att läsa kroppar. 312 s, ill. Stockholm: Norstedts Förlag, 2004. Pris SEK 280

ISBN 91 -1 - 301283- 5

Karin Johannisson har skrevet en ny bok, og det er alltid en stor begivenhet. Siden gjennombruddet med Det mørke kontinent, har denne forfatteren begeistret en stor og bred leserkrets med historiske undersøkelser over temaene sykdom og medisin i samfunnet og i kulturen. Ofte har det handlet om såkalte kultursykdommer som ikke lenger finnes, som for eksempel nostalgi, klorose og nevrasteni. Denne gangen dreier det seg imidlertid om et tema som er svært aktuelt i dagens medisinske praksis, nemlig det fysiske møtet mellom lege og pasient. Hvordan har legen oppfattet og undersøkt menneskekroppen i tidligere tider? Hvilke endringer er det denne oppfatningen har gjennomgått? Og hvordan skiller dagens møte seg fra tidligere tiders? Hennes historie starter på 1700-tallet, en periode da selve det fysiske møtet var mindre viktig enn sykehistorien, pasientens egen fortelling. Hun påviser, som mange har gjort før henne, hvordan det skjer et brudd i møtet mellom pasient og lege i overgangen til 1800-tallet. Gradvis blir det viktigste ikke lenger hva pasienten sier, men hvilke tegn legen kan avlese på kroppen gjennom den fysiske undersøkelsen. Den som sitter med nøkkelen til løsningen av sykdommens gåte, er ikke lenger pasienten selv, men legen, og i ytterste konsekvens, patologen, etter pasientens død. Sykdommen blir forflyttet inn i kroppens indre.

Johannisson beskriver elegant hvordan denne nye sykdomsoppfatningen medførte et vell av litteratur der man forsøkte å komme frem til intersubjektive måter å tolke disse tegnene på. Det hun viser mest overbevisende, er hvordan sanseapparatet måtte (og må) foredles i henhold til gjeldende teorier, hvordan sansing må læres. For dem som husker hvordan den i utgangspunktet vedvarende uforståelige susen i stetoskopet ble transformert til forskjellige betydningsbærende lyder i medisinstudiet, er dette gjenkjennelig lesing. Gradvis lærte vi oss å høre det vi skulle høre.

Dette er imidlertid også historien om hvordan kroppene - pasientenes og legenes - måtte forvandles, disiplineres, temmes, nøytraliseres. Forbudte følelser som avsky og attrå måtte lukes vekk, ladede kroppsfelter som hud og kjønnsorganer måtte avlades og objektiviseres. Alt dette er beskrevet i Johannissons etter hvert kjente og elegante prosa, vakkert og presist avlevert. Fotografiene er besnærende og fremmede, og trekkes inn i fortolkningen på en fin måte.

Men når hun beveger seg mot 1900-tallet følger jeg henne ikke helt. Presist beskriver hun hvordan laboratoriemedisinen forandret den medisinske praksis. Men ifølge henne blir dette en prosess der pasienten igjen forsvinner, der legen lærer seg å tenke og handle gjennom laboratoriet og instrumentene. Til en viss grad stemmer dette nok også. Men som hun selv også nevner, disse instrumentene har jo også utvidet den menneskelige persepsjonen, slik at kroppen og dens representasjoner blir utstrekninger av kroppen selv. Når alt dessuten ikke lenger sentreres rundt den fysiske undersøkelsen i konsultasjonen, kan dette kanskje like gjerne rydde vei for en ny forståelse av samtalens betydning? Det er i hvert fall også en mulig tolking. Men alt i alt altså: en bok som fremstiller en historie som går til det innerste av hva medisinsk praksis dreier seg om - og som lærer oss å se at verden stadig endrer seg. Man blir ydmyk av mindre.

Anbefalte artikler