Informativ innføring i etikk og elektrosjokk

Morten S. Selle Om forfatteren
Artikkel

Ottosson, Jan-Otto

Fink, Max

Ethics in electroconvulsive therapy

157 s. New York: Brunner-Routledge, 2004. Pris USD 35

ISBN 0 - 415- 94659-X

Det disse to forfatterne ikke måtte vite om elektrokonvulsiv terapi (ECT), er knapt verdt å vite. Til sammen har de over 80 års erfaring, og de har publisert en rekke artikler om denne behandlingsformen. Elektrokonvulsiv terapi er forbundet med mange fordommer, uvitenhet og irrasjonelle følelser. Dette har mange steder ført til at mange pasienter ikke tilbys denne effektive behandlingen, noe som er etisk betenkelig.

Dette er en etisk analyse av elektrokonvulsiv terapi, beregnet på helsepersonell, studenter og et allment publikum. Det er ingen illustrasjoner og tabeller, og det er heller ikke nødvendig fordi det er en passelig mengde illustrerende kasuistikker. Språket er ledig, uten at teksten blir overfladisk. Hvert kapittel ender med en oppsummering. Forfatterne har tydeligvis samarbeidet godt under skrivingen, og dette fremstår som et helhetlig verk.

Boken starter med den historiske bakgrunnen og beskriver hvordan stigmatiseringen av elektrokonvulsiv terapi for alvor tok av i 1960-årene. Deretter følger en redegjørelse for de medisinsk-etiske prinsippene som forfatterne bruker – i fire kapitler. I kapitlet om benefisiens, velgjørenhetsprinsippet, gjennomgås effekten av elektrokonvulsiv terapi, både virkemåte og responsrater, ved forskjellige tilstander, først og fremst affektive lidelser. Deretter belyses prinsippet om non-malefisiens, ikke-skade-prinsippet, ved bl.a. en grundig og stort sett edruelig gjennomgang av de velkjente kognitive bivirkningene. Autonomi diskuteres i forhold til kompetanse og rasjonalitet. Her advarer forfatterne betimelig mot sammenblanding av paternalisme og det å være autoritær. Også i Norge er det vanlig med skriftlig samtykke fra pasienten før elektrokonvulsiv terapi gis, selv om det ikke er et lovfestet krav. Dette problematiseres av forfatterne, som påpeker en del uheldige sider ved dette. Det siste prinsippet er rettferdighet, som er mest aktuelt i USA, hvor forskjellene er store fra stat til stat og mellom f.eks. hvite og svarte. Men også i Norge er det urettferdige forskjeller som er betinget i tilfeldigheter, uvitenhet og direkte uvilje, noe som fører til at ikke alle pasienter med alvorlig depresjon har like god tilgang til effektive behandlinger. Forfatterne er tidsriktige i sine etiske overveielser ved at de ser dette i forhold til FNs menneskerettigheter. Det siste kapitlet er en oppsummering av fire etiske prinsippene, illustrert av en rekke gode kasuistikker som drøftes nærmere. Forfatterne argumenterer for mild paternalisme og advarer mot å la pasienter lide som resultat av vår omsorg for deres pasientrettigheter.

Boken egner seg til en generell innføring i elektrokonvulsiv terapi og i de fire medisinsk-etiske grunnprinsippene, både for helsepersonell og for legfolk. Den gir et pedagogisk eksempel på hvor viktig det er å bruke disse prinsippene også i psykiatrien. Dessuten kan (bør) den bidra til at elektrokonvulsiv terapi blir tilgjengelig for pasienter som trenger det. Derfor anbefales den særlig til ledelsen i de forskjellige regionale og lokale helseforetak, til helsepolitikere og til pasient- og interesseorganisasjoner.

Anbefalte artikler