Ildsjelens erfaringer
Allmennpraktiker Gunnar Mouland var initiativtaker til Forskergruppen og har vært den drivende kraft frem til i dag. Han fremhever tre goder ved den lokale modellen: For det første gjør den det gjennomførbart å forske og å være lege på samme sted, på samme tid. For mange kolleger vil det by på store hindringer å forlate praksis og familie i flere måneder, kanskje år for å være ved et universitetsinstitutt. For det andre blir terskelen ikke bare praktisk, men også psykologisk lavere. Forskningen blir mindre «farlig» i en lokal, kollegial ramme. I møtet med de akademiske miljøene kan allmennpraktikeren tidvis føle seg som en «underdog». I en lokal forskergruppe, blant likemenn og likekvinner finner du mer trygghet og støtte. For det tredje får problemstillingene og fortolkningen klinisk relevans ved at Forskergruppen består av leger som først og fremst er allmennpraktikere. Flere av prosjektene har også hatt et samfunnsmedisinsk siktemål.
Mouland understreker at tålmodighet har vært gruppens viktigste kapital. Så lenge forskningen skjer i tillegg til praksis, må den få romslig med tid. Det nytter ikke å piske denne forskningen frem. Da blir prosjektet et mas i stedet for hva det skal være: Et krydder i det faglige livet.
Han legger også vekt på at gruppen både har hatt fellesprosjekter og individuelle prosjekter. Fellesprosjektene har vært med på å sveise gruppen sammen. Mouland tror han taler på vegne av mange i gruppen når han beskriver hvilke gleder forskningen har gitt ham. Forskningen gjør at du får brukt intellektuelle anlegg og lyster som ellers ville vært i hvilemodus. Særlig morsomt og givende har det vært å spille ping-pong med de andre forskerhodene i gruppen.
Det virker som forskerne i Aust-Agder har gjort samme erfaring som William Pickles (1), ikonet i den allmennmedisinske forskningens historie. Pickles var allmennpraktiker i det grønne Wensleydale i England. Han gikk rundt til bønder i distriktet som hostet i høyonna. Han skrev flittig ned hvem som hostet hvor og når – og med årene falt bitene på plass i det puslespillet som ble til diagnosen høystøvlunge (farmers lung). Før sin død, 84 år gammel, mett av dager og trett av netter som lege og forsker, sier han om sin forskning: «This has proven to be a most interesting hobby, something to add interest to the daily round which instead of being monotonous, becomes full of delightfully exciting incidents.»
Mouland mener også at Forskergruppens medlemmer opplever at de er med på å utvikle allmennmedisinen som fag. Resultatene av deres prosjekter går inn i den allmennmedisinske fellesbanken. De er med på å skape grunnlaget for at Steinar Hunskår og hans medarbeidere kan lage en imponerende og stadig bedre forskningsdokumentert lærebok i allmennmedisin (2).
På spørsmål om hvordan det å være forsker påvirker ham som allmennpraktiker, kommer Mouland med to refleksjoner: Forskerrollen har styrket evnen til å se seg selv og sin praksis utenfra. Det kritiske skråblikket på egen praksis har gjort ham mer ydmyk, mer åpen for undring og endring. Han har ikke så mange evige og sikre sannheter som før. Videre har han fått mer selvstendig dømmekraft i forhold til andre som presenterer forskningsresultater, blant annet representanter fra legemiddelindustrien.