Umyndiggjør fagfolk sørgende og kriserammede?

Når autonomiidealet fører til avmakt

I hovedsak vil jeg hevde at motstanderne av medikalisering baserer seg på en for overfladisk, slagordpreget og svak teoretisk basis som ikke har røtter i virkeligheten. På den måten gjør de dem de vil beskytte en bjørnetjeneste. I stedet for å overgeneralisere faren ved å umyndiggjøre alle mennesker som opplever vonde og vanskelige ting i livet, burde man skille triste, men likevel vanlige hendelser fra de mest traumatiske dødsfallene som er langt utenfor normen for normale hendelser i et menneskes liv. Ved å skille mellom de ekstreme hendelsene, som relativt få opplever, og for eksempel naturlige dødsfall, vil man unngå å medikalisere dagliglivets hverdagshendelser. Frykten hos medikaliseringsmotstanderne for å sykeliggjøre normale sorgprosesser og redusere menneskers toleranse for avvik, burde da forsvinne.

Som de etterlatte i undersøkelsen påpeker, får man øyeblikkelig hjelp og rutinemessig oppfølging etter hjerteattakk eller beinbrudd, men hvis man opplever en enorm livskrise som resulterer både i psykiske og fysiske vansker, er det lite hjelp å få. En far stilte spørsmålet: «Hvorfor er det så mye viktigere å stole på naturlig tilheling for følelsesmessig lidelse i forhold til for fysisk lidelse?» Han påpekte at det synes å være en langt større toleranse for lidelse innen det psykososiale området enn det somatiske før hjelpeapparatet vurderer intervensjon som nødvendig. Når teoretikere forteller at etterlatte etter traumatiske dødsfall ikke trenger hjelp, overser de ikke bare stemmene til dem som de hevder å beskytte mot medikalisering, men avslører også stor uvitenhet om deres faktiske livssituasjon.

Ifølge kritikerne av medikalisering og profesjonalisering er en av de mest alvorlige følgene av medisinsk intervensjon at mennesker fratas mulighet for å ta ansvar for eget liv og egen helse og at den gjør dem avmektige og avhengige av andre (18). Med bakgrunn i egen forskning er det vanskelig å se hvordan de traumatiserte foreldrenes autonomi skulle bli redusert av profesjonell krisehjelp. Det synes langt mer risikofylt å la foreldrene bli overmannet av traumereaksjoner, isolasjon og manglende sosial støtte enn av krisehjelp som har som mål å hjelpe dem til å ta kontrollen tilbake over eget liv. Kritikerne av medikalisering burde ikke ignorere det faktum at traumatiserte mennesker som ønsker hjelp, kanskje er de beste ekspertene til å vurdere om slik hjelp trengs eller ikke. Williams & Calnan har understreket at brukernes stemmer er viktige for sikre en empirisk sjekk eller balanse mot de mange teoretiske påstandene (19). Dette understreker behovet for langt mer empirisk forskning med brukergrupper (20). Hughes & Patterson har fremhevet behovet for å studere lytets sosiologi (a sociology of impairment) som et viktig skritt mot å øke bevisstheten og følelsen av kontroll hos individ som trenger profesjonell hjelp (21). Ved økt bevissthet omkring den psykiske belastningen ved traumer og hvordan det innvirker på menneskers liv, og videre at samfunnet anser det som viktig å stille opp, vil de traumatiserte gruppene langt lettere og hurtigere kunne hjelpes på egne premisser.