Fagbok eller essay?

Reidar Tyssen, Om forfatterne

Doctare, Christina

Hjernestress – kan det ramme meg?

142 s, tab, ill. Oslo: Noras Ark, 2004. Pris NOK 230

ISBN 82-7979 - 029 -2

Denne boken er nok beregnet på folk flest, som et forsøk på å forklare stressrelaterte tilstander. Men forfatteren, en svensk lege, har også ambisjoner om å nå kolleger og helsepolitikere. Hun beskriver møter med traumatiserte under FN-tjeneste på Balkan, men legger heller ikke skjul på også selv å ha vært rammet av «hjernestress». Her er noe av bokens hovedproblem. Er dette en seriøs popularisert lærebok eller et egenopplevd essay med faglige betraktninger attåt? Den egner seg best som det siste. Som det første har boken åpenbare mangler…

Første del – Hjernestress, individet og samfunnet – beskriver legens frustrasjon over trygdesystem som bare premierer klare diagnoser, og at alternativ behandling har mer å tilby. Hun viser betydelig skepsis til biologisk skolemedisin generelt og spesielt til psykiatri. Forfatteren introduserer ganske frimodig begrepet «hjernestress» som skal romme alt fra posttraumatiske stresstilstander i krig til «utbrenthet» i fredstid (å ha opplevd livsfare/truende livsfare gjelder vel de færreste med det sistnevnte?) Resten av kapitlet blir utflytende med medisin, politikk og litteratur i en skjønn forening. At dagens barn og unge stort sett er vokst opp med «hjernestress og kynisme» er for pessimistisk.

I annen del – Hjernestress i et medisinsk perspektiv – redegjøres det for biologiske modeller. Sympatikus-binyremarg og HPA-aksen populariseres tålig bra. Men Hans Selye forgudes og Charles Darwin både forkastes og krediteres. Økningen i allergier forklares alene med økning i «hjernestress». Oksytocin forklarer alene forplanting, sosiale relasjoner og nettverk. Det blir vanskelig å ta innledende kritikk av reduksjonistisk skolemedisin på alvor.

Imidlertid, i tredje delen med pasienteksempler kommer det frem individuelle faktorer hos dem som rammes, ofte fra tidlige belastinger og traumer. Og det blir klarere at både individuelle sårbarhetsfaktorer og kontekstuelle belastinger er av betydning.

I avslutningen – Hva kan vi gjøre? – henfaller forfatteren igjen til enkle forklaringer på ganske komplekse samfunnsproblemer med medisinske biologiske modeller (terrorisme skyldes biokjemisk feil i hjernen). Det er denne faglige synkretisme som gjør boken mindre interessant som lærebok, men kanskje leseverdig som et selvbiografisk essay?

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler