Distriktsmedisin slik distriktsmedisinere ser det

Magne Nylenna Om forfatteren
Artikkel

Lian, Olaug S.

Merok, Eivind

Mellom nostalgi og avantgarde

177 s, ill. Kristiansand: Høyskoleforlaget, 2005. Pris NOK 298

ISBN 82-7634-652 -9

Erindringen er en dårlig historiker, men en god poet, heter det. For de mange av oss som har lagt igjen noe av hjertet i distriktsmedisinen, er det uansett godt å lese disse beretningene fra dagens distriktsmedisinere. Denne boken gir nemlig en varm følelse av å være på det rette laget – det gode laget. Her er ord som deltakelse og helhet. Her er engasjement og entusiasme. Her er refleksjon og omsorg. Og her er Habermas, Baumann, Giddens og Skjervheim. Ja, endatil Kierkegaard og Halvdan Sivertsen. Men er det gårsdagens eller morgendagens lag?

Hensikten med boken er å drøfte distriktsmedisinsk praksis og distriktsmedisin som begrep, skriver redaktørene Eivind Merok og Olaug S. Lian i avslutningskapitlet. Distriktsmedisin («rural medicine») er den formen for allmennmedisin som utøves lenger unna sykehus enn det som er vanlig i dag, og av leger som identifiserer seg ikke bare med jobben, men også med lokalmiljøet. «Boken er primært beregnet for medisinerstudenter og for spesialistutdanningen i allmennmedisin, men kan også leses av andre med interesse for feltet,» heter det på omslaget.

Boken er delt i to. I en teoridel på fire kapitler beskriver historikeren Aina Schiøtz, sosiologen Olaug S. Lian, filosofen Åge Wifstad og pedagogen Edmund Edvardsen fenomenet distriktsmedisin fra ulike faglige innfallsvinkler. I en praksisdel på åtte kapitler deler legene Eivind Merok, Eivind Vestbø, Eystein Straume, Torgeir Gilje Lid, John Nessa og Anette Fosse sine erfaringer med distriktsmedisin, i tillegg til at fotografen Rune Eraker og journalisten Hilde Sandvik presenterer «Bilete frå klinisk praksis».

Beretningene er erfaringsbaserte og velskrevne og mer personlige i formen enn det vi er vant til å finne i faglitteraturen. Det er på mange måter «de troendes beretning» til oppbyggelse. Alle som «har vært der ute», minnes «det gode livet som lege». For livet som distriktsmedisiner var godt og meningsfylt – nattevåk, blodslit og lange reiser til tross. Fortellingene gir gjenkjennelse, og det gjør også beretningen om at det er én erfaring som forener distriktsmedisinere; nemlig en tapserfaring. Men det går ingen veier tilbake, og nøkkelspørsmålene blir hengende i luften. Hvem vil ha distriktsmedisineren i dag? Hvem som vil være det?

Jo større skille som skapes mellom vanlig allmennmedisin og distriktsmedisinsk allmennmedisin, jo mer sær og annerledes enn god, klinisk praksis distriktsmedisinen beskrives, desto større er faren for at den marginaliseres og utslettes.

På en klok måte reflekterer Eivind Vestbø over betydningen av stedet i medisinsk praksis. Han minner om at stedet i denne forstand er mer enn et geografisk begrep. For de fleste er hjemmet det stedet som betyr mest for oss og som forteller mest om oss. Kan det tenkes en distriktsmedisin uten sykebesøk i hjemmet? Er ikke avviklingen av sykebesøket, der allmennlegene selv har vært de ivrigste til å finne argumenter for å slippe å besøke folk der folk bor, et uttrykk for at allmennmedisinen beveger seg bort fra de distriktsmedisinske idealer? Og kanskje også bort fra en fremtidig mulighet til å mimre over de gode, gamle dager?

Morgendagens distriktsmedisin, knyttet til morgendagens teknologi og morgendagens pasientrolle, kunne med fordel fått enda mer plass i boken. Fortidens erfaringer er viktige, men det er i fremtiden vi skal tilbringe resten av våre liv. Det gjelder også distriktsmedisinerne.

Anbefalte artikler