Diskusjon
Et viktig funn i denne undersøkelsen er at få leger arbeider i solopraksis. Dette er svært forskjellig fra situasjonen for bare 25 år siden. I en studie fra 1978, som omfattet 1 305 allmennleger og som var representativ for populasjonen av allmennleger, oppgav hele 65 % av legene at de jobbet alene (6). Av de legene som da jobbet sammen, arbeidet mer enn 50 % i en gruppe på bare to leger.
Det er flere aktuelle forklaringer til at vi ikke finner noen vesentlig økning i andelen leger som arbeider i gruppepraksiser etter reformen. En forklaring er at før fastlegereformen ble innført, var andelen leger som arbeidet i solopraksiser allerede lav (tab 1). Legene som arbeider i solopraksiser, er hovedsakelig eldre. Disse legene har en relativ kort yrkesaktiv periode igjen i praksis – de ønsker trolig ikke å ta bryderiet med å endre praksisform gitt den tiden de har igjen å arbeide. Ellers er det grunn til å tro at praksisstørrelse er bestemt av behovet for faglig fellesskap, vaktbelastning og tilgjengelighet gjennom uken. Fastlegereformen berører ikke disse forholdene direkte, i hvert fall ikke på kort sikt. Dette kan derfor også være en forklaring på at det ikke er særlig økning i andelen leger som arbeider i gruppepraksis etter reformen.
Et annet forhold som også kan ha betydning, er at de norske fastlegene, selv under fastlegereformen, bærer en lav risiko for uforutsette utgifter til pasientbehandling. Dette skyldes blant annet at fastlegenes inntekter fra basistilskuddet er lavt sammenliknet med stykkprisinntektene. I gjennomsnitt forventes det at basistilskuddet skal utgjøre om lag 30 % av allmennlegenes inntekter, de resterende inntektene er ment å komme fra stykkprisinntekter (egenandeler og trygderefusjoner) (4). Med en såpass lav del av inntekten fra basistilskuddet er risikoen for svingninger i de norske allmennlegenes næringsinntekt relativt lav. I tillegg er finansieringen av allmennlege-, spesialist- og sykehustjenesten atskilt fra hverandre. Det vil si at allmennpraktikeren ikke bærer noen kostnader ved å henvise sine pasienter til spesialist eller sykehus. Dette er forskjellig fra mange av allmennlegene som arbeider i British National Health Services eller under Managed Care i USA. I den britiske og amerikanske helsetjenesten bærer allmennlegene mye av kostnadene knyttet til usikkerheten med hvilket behov pasientpopulasjonen har for spesialistbehandling. Dette tilsier også at disse allmennlegene, i motsetning til de norske, søker til relativt store gruppepraksiser for å fordele noe av risikoen knyttet til kostnadene for spesialistbehandling (7).
Det er liten forskjell i antall konsultasjoner per time ut fra praksisstørrelse (tab 4). En tolkning er at det er ingen eller bare små stordriftsfordeler ved at flere leger arbeider sammen. For eksempel kan gruppepraksisene være tunge å administrere. De involverer mye personell, og koordineringskostnadene ved å drive selve praksisen kan være høye. For praksiser på to eller flere leger er det da også bare små forskjeller mellom små og store grupper i hvor mye tid hver lege bruker til administrasjon (tab 3).
Med økende praksisstørrelse reduseres arbeidstiden i praksis, og dermed også antall konsultasjoner per lege. Dette funnet støttes også av en studie utført av Statistisk sentralbyrå i 1998 med et utvalg på 524 allmennleger (8). Redusert arbeidstid med økende praksisstørrelse er delvis en effekt av kjønn. Gruppepraksiser tiltrekker seg kvinnelige leger, og disse foretrekker også kortere arbeidstid enn sine mannlige kolleger (9) – (10). I en studie av norske allmennpraktikeres praksisprofil er for eksempel den gjennomsnittlige arbeidstiden for mannlige og kvinnelige allmennleger henholdsvis 37,5 og 33,2 timer per uke (10). Men det er også slik at leger i gruppepraksiser jobber mindre, uavhengig av legenes kjønn (tab 4). Gruppepraksisen kan være en fin løsning for de som ønsker seg redusert arbeidstid, ikke minst siden praksisen er åpen for forespørsler og henvendelser selv om en enkelt lege ikke er til stede hele tiden.
Ventetiden for ikke-øyeblikkelig hjelp øker noe med praksisstørrelse. Dette kan være et resultat av at fastleger i større praksiser arbeider litt mindre enn leger i for eksempel solopraksiser (tab 3). Med kortere arbeidstid reduseres også legens faktiske tilgjengelighet – den tiden som er til disposisjon for pasientbehandling blir kortere. Ventetiden for ikke-øyeblikkelig hjelp er kortest i kommuner med mindre enn 2 000 innbyggere. Dette kan forklares med at legedekningen, og dermed også tilgjengeligheten, er høyere i små kommuner sammenliknet med i store kommuner. For eksempel var det i 2001 14,0 legeårsverk per 10 000 innbyggere i kommunehelsetjenesten i kommuner med mindre enn 2 000 innbyggere. Tilsvarende tall i kommuner med mer enn 50 000 innbyggere var 8,2 (11).
Undersøkelsen viser også at store praksiser har et mer sammensatt personell enn små praksiser (tab 3). Om lag 40 % av legene som arbeider i praksis med mer enn seks leger, arbeider sammen med leger som har en annen type spesialitet enn allmennmedisin. Samtidig har disse praksisene mer avansert utstyr for testing og prøvetaking. Dette er en type multispesialitetspraksiser som representerer en annen type praksisform enn den mer tradisjonelle gruppepraksisen med 2 – 4 leger. Vi vet lite om hvordan slike praksiser fungerer.