Tillitsvalgte er nøkkelpersoner
Når vi har lagt økt ansvar ut i de ytterste ledd, må foreningen sentralt følge opp med nødvendige støttetiltak overfor de tillitsvalgte. Skal fylkesavdelingene ha noen fremtid, forutsetter det at de evner å stille opp for den lokale tillitsvalgte på forskjellige arenaer. Dette handler både om å dele erfaringer, støtte hverandre og ikke minst om å yte nødvendig økonomisk støtte.
NAVO som arbeidsgiversammenslutning har ikke vist særlig stor vilje til å løse lokale tvister gjennom dialog med Legeforeningen sentralt. Vi liker det ikke og vil søke å trenge gjennom en slik vegring, men det gjør uansett den lokale arena enda viktigere.
Det er helt nødvendig at de av våre medlemmer som sitter med ansvaret som tillitsvalgte lokalt, i langt høyere grad, gjennom sin yrkesforening, sikres representasjon i foreningens høyeste organ, landsstyret. Disse sitter med en erfaring og kompetanse landsstyret trenger. Sykehuslegene er organisert i to yrkesforeninger med svært ulike behov og dermed ulike strategier for lønnsdannelse. Spesialisering, midlertidig ansettelse, omfattende bruk av vikariater og arbeidsledelse taler alt for at det også i fortsettelsen vil være behov for parallelle tillitsvalgtordninger for assistentleger og overleger.
På overlegesiden utfordres vi ved at helseforetakene definerer stadig flere av medlemmene som ledere på et nivå som gjør det vanskelig å være tillitsvalgt. Det var nedfelt svært tydelig i Hovedavtalen i Staten at tillitsvalgterfaringer er faglig meritterende og kompetansegivende. Vi må se dette som en anerkjennelse av at mange legeledere har tillitsvalgtbakgrunn.
En styrking av tillitsvalgtapparatet i foretakene bør også komme andre legegrupper til gode. Mest nærliggende er leger i vitenskapelige stillinger (LVS), som ofte er knyttet nær opp mot helseforetakene. Det må etableres strategier og strukturer som sikrer at tillitsvalgte for de forskjellige legegrupper lokalt kan høste av hverandres kompetanse og erfaring.