Amor omnia vincit

Anne Kveim Lie Om forfatteren
Artikkel

Enquist, Per Olov

Boken om Blanche og Marie

212 s. Oslo: Gyldendal, 2004. Pris NOK 299

ISBN 82-05-33372-6

«Hvem kan forklare kjærligheten? Men hvem var vi, om vi ikke forsøkte?» Setningen går nærmest som et mantra gjennom Per Olov Enquists nye roman. Boken handler om to på hver sin måte svært berømte kvinner, Blanche Wittman og Marie Curie. Den ene pasient ved Salpêtrière-sykehuset og den mest berømte av hysteriprofessor Jean Martin Charcots forsøkspersoner i hans offentlige eksperimenter. Den andre dobbelt nobelprisvinner i fysikk og kjemi. Det er ikke disse kvinnenes «profesjonelle» liv som beskrives i denne boken, selv om vi får vite mange interessante detaljer fra de to sfærene de beveget seg innenfor. Som for eksempel at radium ble markedsført nærmest som universalmiddel i legemiddelreklamer rundt århundreskiftet, til tross for at stoffets skadelige virkninger nærmest fra begynnelsen av viste seg hos forskerne.

Selve hovedpersonen er imidlertid kjærligheten. Kjærligheten mellom Blanche og Charcot, der tradisjonelle maktforhold snus på hodet og makt og avmakt skifter posisjon. Og mellom Marie og Paul – en gift mann, som Marie traff tre år etter at hun ble enke. Det ble offentlig skandale og førte til at Maries siste nobelpris ikke engang ble kunngjort i franske aviser. Marie ble en ødelagt kvinne. Amputert, beskåret, er metaforene Enquist bruker på å forklare det å miste kjærligheten, eller å miste verdigheten. Amputert i en mer konkret forstand er også Blanche, som fordi hun var Maries assistent i laboratoriet, ble skadet av «det nye århundrets blå lys». Dermed sitter hun igjen bare med «en skrivehånd, et hode og en torso».

Stilen er svært forskjellig fra Enquists to foregående bøker, Livlegen og Lewis reise, som også blandet fiksjon og fakta. Der disse var nærmest episke, er det her essayistiske gjentakelser som dominerer skrivemåten. Boken struktureres av Blanches tre dagbøker, men fortellingen brytes hele tiden opp av referanser til andre steder i dagbøkene, av Maries brev eller kommentarer. Og i tillegg finnes det også referanser til fortellerens eget liv («Hva var det med Marie som minnet om min mor?»), og til Enquists øvrige forfatterskap (hovedsakelig til Nedstörtad ängel, hvor setningen om kjærligheten som jeg siterte innledningsvis, forekom første gang). Det blir nærmest en symfoni av stemmer. Og kanskje er det nettopp det som gjør denne boken så vellykket. For i utgangspunktet er jeg skeptisk til en graving i kjente personers psykiske liv, men gjennom denne fortellermåten skaper Enquist her stor litteratur – som på grunn av bokens tema er som skreddersydd for leger.

Anbefalte artikler