Lik smitter ikke

Preben Aavitsland Om forfatteren
Artikkel

Vi må være bedre beredt til å foreta fornuftige risikovurderinger etter naturkatastrofer. Etter flodbølgen ble smittefaren fra lik og sannsynligheten for epidemier betydelig overdrevet

Torleiv Ole Rognum på plassen der de nordiske identifiseringsteamene startet arbeidet 1. nyttårsdag. Det er svært liten smittefare knyttet til slikt arbeid. Foto privat

Smittsomme sykdommer ble tidlig utpekt som den viktigste trusselen etter flodbølgen i Sørøst-Asia 26. desember 2004. «Myndighetene begraver nå lik i massegraver for å unngå epidemier,» gjentok reporterne i området. Noen dager senere fulgte advarslene fra Verdens helseorganisasjon om at titusener ville dø av epidemier. Ingen ble overrasket da evakueringsflyene fra Thailand ble møtt på Gardermoen av norsk helsepersonell i beskyttelsesdrakter og tettsittende pustemasker og briller. Vi bør reflektere over de tre epidemimytene det norske folk måtte forholde seg til: at råtnende lik forårsaker epidemier, at naturkatastrofer alltid fører til epidemier, og at personer fra et krigs- eller katastrofeområde er smittefarlige.

Likene etter en naturkatastrofe forårsaker ikke kolera eller andre epidemier (1, 2). Personer som skal rydde bort eller obdusere likene, må selvfølgelig bruke standard smitteverntiltak for å beskytte seg mot eventuelle blodbårne virus, tarmpatogener og tuberkulosebakterier, men også disse smittestoffene dør raskt etter at mennesket er død, og erstattes av ufarlige forråtnelsesbakterier. Folk i nærheten og samfunnet for øvrig er uansett i smittefare bare dersom likene forurenser drikkevannet. Epidemier er ikke vanlig etter naturkatastrofer (3, 4). WHOs tidlige spådom om titusener av epidemiofre var problematisk, fordi den bygde på en risikovurdering med henblikk på flom (5). En elveflom vedvarer i uker og har mye større virkninger på drikkevannskilder og yngleplasser for mygg enn en få minutters flodbølge med saltvann. Etter hvert har det kommet mer nøkterne analyser av disse risikoene (6, 7). Det er faktisk mulig at utenlandsk hjelp kan skade velfungerende malariaprogrammer ved å bringe inn insektmidler og malariamedisiner som kan forårsake resistensutvikling (6, 7).

Vannbårne sykdommer kan bli et problem, særlig i flyktningleirer, dersom befolkningen ikke kan skaffe seg nok rent drikkevann. I landsbyene langs kystene kan drikkevannskildene være bevart, eller drikkevann kan skaffes fra alternative kilder noen hundre meter lenger inn i landet. Meslinger er en fare i flyktningleirer der flere uvaksinerte spedbarn samles og dermed ikke lenger er beskyttet av flokkimmuniteten (8). Myggbårne infeksjoner kan bli et problem dersom mengden mygg øker som følge av flere yngleplasser for mygg, for eksempel saltvannspytter som iblandes regnvann, eller åpne drikkevannskar, og dersom flyktninger ikke lenger sover under myggnett.

Hva skulle pasientene på de norske evakueringsflyene tro da de oppdaget at det norske helsepersonellet på Gardermoen var redd for dem og avisene skrev om smittefare? Pasientene hadde jo fått god hjelp av lokalt helsepersonell, og de hadde hatt gode hjelpere om bord. Hadde noe skjedd i løpet av flyturen som gjorde pasientene farlige for sine omgivelser? Var deres kjære som hadde besøkt dem på sykehuset i Thailand og fulgt dem på flyet, i livsfare? Granskerne av tsunamiresponsen i Norge bør også finne ut hvordan denne type tiltak kunne iverksettes uten at noen fagpersoner sa stopp.

Mytene om epidemier og katastrofer lever i folkedypet, forsterkes av massemediene og underbygges av enkelte fagfolk. Slike myter må bekjempes (4). Feilplassert smittefrykt kan stå i veien for riktige tiltak og riktig ressursbruk. Frykten for smitte fra lik kan føre til at uidentifiserte lik brennes eller legges i massegraver; dermed frarøves etterlatte retten til å begrave sine døde. Det skal mer til for å skape en epidemi enn en samling usmittede mennesker, uansett hvor dårlig forfatning de er i. Det kreves også et smittestoff, en utgangsport, en smittevei og en inngangsport hos usmittede personer. Alternativet til blind smittefrykt er nøktern risikovurdering basert på kunnskap om smittekjeden. Det vil spare ressurser, redde liv og redusere frykt.

Anbefalte artikler