Du-informasjon
I det offentlige rom eksponeres vi for informasjon om et vell av enkeltrisikoer på et utall av livsområder. Her tilbys du også enkle tester for å få vite hvilken risiko du har for å få (for eksempel) hjerteinfarkt eller diabetes. Informasjon om risiko og risikohåndtering formidles til det enkelte individ gjennom utstrakt bruk av pronomenene du og deg, din og ditt. «Du» brukes for å personliggjøre budskapet for at mottakeren skal identifisere seg med det og erstatte «du» med «jeg» eller «meg». Mens strategien er gammel og velbrukt i kommersiell markedsføring, er den et forholdsvis nytt fenomen i journalistikk og helseopplysning. I en lærebok for journalister fra 1989 drøfter Roksvold måten skjønnlitteratur, journalistikk og reklame henvender seg til leseren på (8). Å snakke direkte til leseren gjennom pronomenet du kaller han du-vinkel. Anvendelse av du-vinkelen fant han bare i reklame. Formen som i dag preger store deler av oppslagene om helse og risiko i aviser, ukeblader, radio og fjernsyn, var altså knapt å finne på de samme medienes repertoar i slutten av 1980-årene. Etter at denne formen for alvor tok av i VG og Dagbladet i 1996, har den blant annet fått navnet «du-journalistikk» (9). At den nå er gjengs, gjenspeiles i lærebøker for journalister. Østlyngen & Øvrebø karakteriserer det de kaller du-nyheter som livsanvisningsjournalistikk. (10). Du-formen finner vi også i store deler av helseopplysningsmaterialet.
Tilsynelatende ubetydelige tegn eller ord som «du» gjøres sjelden til gjenstand for undersøkelse eller refleksjon. Når «du» brukes i avisoppslag om helse og risiko eller i helseopplysningsmateriale, gir det ikke nødvendigvis opphav til spørsmål om hva slags individ det uttrykker. Det er heller ikke sannsynlig at det reiser spørsmålet om risikoinformasjonens «du» er det samme du som det vi anvender når vi tenker på eller forholder oss til oss selv og andre. Et enkelt «du» i mediene eller helseopplysningen gir ingen grunn til slike spørsmål. Men det er ikke noe engangsfenomen vi har å gjøre med her. Det er nettopp mengden av du-henvendelser og den nærmest kontinuerlige eksponeringen av dem som gir grunn til refleksjon. Du-melding nr. 100 verken kan eller vil bli lest som om den var den første. Med dette som utgangspunkt er det rimelig å spørre om ikke en langstrakt rekke av noenlunde like du-henvendelser over tid vil ha generert et (underliggende) bilde eller forestilling av det «du» de alle adresserer.
Skal man gå et begrep som «du» nærmere etter i sømmene, vil det sjelden være tilstrekkelig bare å undersøke det som kan observeres positivt. Det vil ofte være fruktbart å se etter systematisk fravær av fenomener vi i utgangspunktet – eller ved nærere ettertanke – ville forvente var til stede. Når det gjelder det å være en person, hersker det formodentlig enighet om at det ikke finnes et menneskelig «jeg» uten et «meg» (et individ uten evne til å tenke om seg selv). De fleste vil trolig også være enige i at det ikke gis et «jeg» uten et «vi» (et individ utenfor all form for fellesskap). Medienes og helseopplysningens henvendelser har ofte form av en appell til mottakeren om å tenke seg om for deretter å endre vaner og livsstil. Eksplisitt eller implisitt formidles det at du anses å være både et «jeg» og et «meg», et vesen med kapasitet til å reflektere over seg selv. Et «vi» ser det derimot ikke ut til at du alltid har – eller lever med. Henvendelsene kommer og går i monoton annenperson entall. Ikke bare du-formen, men også det øvrige innholdet i oppslagene og tekstene indikerer at de valg og beslutninger den individuelle risikokontrollør og ansvarsforvalter tar, finner sted i vakuum.
Selv om bildet ikke er like entydig i helseopplysningsmaterialet som i mediene, preges store deler av dette også av du-formen. Den er for eksempel gjennomgående i Sosial- og helsedirektoratets befolkningsrettede brosjyre Mat og mosjon i hverdagen. Slik du-personens hverdag fremstilles her, fremstår den som en hverdag mottakeren håndterer utenfor fellesskapet med andre. Der andre personer er tatt med, er det ikke som personer som inngår i et «vi», men som mennesker som også kan trenge fysisk aktivitet og sunt kosthold.
Over tid fremstår risikoforvalteren og ansvarsforpakteren, slik vi møter vedkommende i massemediene og deler av helseopplysningen, som en person uten livsverden. Dette innebærer ingen påstand om at det hersker en total mangel på «vi», men at fenomenet opptrer altfor sporadisk til å prege det generelle inntrykk. Du-informasjonen verken sendes eller mottas i isolasjon fra generelle trekk og tendenser i samfunnet. Minst to av dem drar i samme retning som du-informasjonen og vil med sannsynlighet forsterke den. For det første, som drøftet over, er ansvaret for helse lokalisert hos det enkelte individ. For det annet – du-informasjonen sendes og mottas i et samfunn hvor det for tiden er en generell tendens til å legge ansvaret på minste enhets nivå. På samme måte som risikosubjektet håndteres som et isolert subjekt, håndteres mange samfunnsoppgaver som isolerte funksjoner som bare har legitimitet hvis de er økonomisk selvbærende.
Når spørsmålet reises om mediene og deler av helseopplysningstiltakene bærer med seg et (underliggende) bilde av individet som en atomisert forvalter av sitt eget risikoknippe, skal dette ikke forstås som et intendert bilde. Spørsmålet innebærer heller ingen generell kritikk av bestrebelser på å personliggjøre helseinformasjonen slik at den forholder seg til realitetene i menneskenes liv. Snarer tvert imot. Problemstillingen reises fordi målsettingen om å arbeide for selvbestemmelse og økt kontroll over eget liv og egen helse er både avgjørende og nødvendig. Det er en bestemt form for personliggjøring det stilles spørsmål ved her.
Hvis vi aksepterer muligheten for at det bildet vi konfronteres med i du-informasjonen kan stå i konflikt med hvordan vi selv erfarer verden, er det nærliggende å spørre om dette kan ha betydning for hvordan vi mottar informasjonen. Formulert litt annerledes: Hvis det bildet vi tilbys å tenke i, i praksis innebærer et tilbud om å tenke om oss selv som isolerte, selvforsynte og selvtilstrekkelige individer, vil vegring mot å ta imot budskapet være både forståelig og sunt. Fordi vi ikke lever slike liv, kan bildet vanskelig finne gjenklang hos oss. Selv om livsverdener også kan være både trange, små og dårlige, lever vi i dem – ikke uten dem. Vi lever i (gode eller dårlige) relasjoner, i fellesskap og i samfunn. Det er også i en slik virkelighet vi forholder oss til vår helse og vår uhelse.