Er de faglige kommentarene solid fundert?
I medisinsk mikrobiologi er oftest spørsmålet om hvorvidt et smittestoff eller et antistoff rent kvalitativt er til stede eller ikke. Sekundært kan en mengdeangivelse av det aktuelle funn danne ytterligere grunnlag for beslutninger. I en del sammenhenger baseres beslutningskriteriene på kvalifiserte, men subjektive vurderinger av funn, for eksempel ved bedømming av mulige avvik fra såkalt normalflora.
Laboratorielegens medisinsk-faglige vurderinger kan blant annet være kommentarer som uttrykker grad av sannsynlighet for at resultatet taler for en klinisk tilstand eller støtter en diagnose. Vurderingene kan også omfatte anbefalinger om videre utredning eller behandling på grunnlag av resultatene. Medisinsk-faglige vurderinger skal utføres av personell med tilstrekkelig medisinsk kompetanse. Som ordinær regel betyr det at bare leger med adekvat kompetanse kan gi disse. Imidlertid kan også annet personell autoriseres til å gi spesifiserte typer av medisinsk-faglige vurderinger.
I slike tilfeller må den legen som har det medisinsk-faglige ansvaret for laboratoriet, avgjøre hvilke typer svarvurderinger dette gjelder og fastsette kriteriene for den kompetansen som kreves.
Kravet om at laboratoriet skal kunne dokumentere grunnlaget som vurderingene av resultatene bygger på, betyr ikke at den faglige dokumentasjonen skal knyttes til vurderingen på den enkelte svarrapporten. Derimot må det kunne kreves at laboratoriet på forlangende skal kunne gi opplysninger om den faglige bakgrunnen til en vurdering. Vurderingsgrunnlaget beskrives i generelle termer. Selv om hvert analysesvar vurderes individuelt, vil det i mange tilfeller kunne benyttes standardkommentarer knyttet til vanlige funn.
Det oppfordres til å utnytte denne mulighet for standardisering av svarkommentarer. Gode litteraturreferanser kan med fordel inkluderes, og i noen tilfeller er slike nødvendige for å beskrive mer detaljert grunnlaget for vurderingen.
Tolkingen av resultatet har to hovedaspekter: For det første kan laboratorielegen gi sine vurderinger i lys av resultater og de kliniske opplysninger som er gitt. Ofte er de kliniske opplysningene mangelfulle. Laboratorielegens muligheter til å gi en fullgod tolking vil da ofte være begrenset, av og til umulig.
For det andre vil rekvirenten vurdere resultatene i lys av hva laboratorielegen har angitt og de mer fullstendige kliniske opplysninger han/hun sitter inne med. Rekvirentens kunnskap om selve det mikrobiologiske resultatet er imidlertid av og til begrenset, og ofte tas svaret som gis fra laboratoriet som «sannhet», uten hensyn til den usikkerhet som knyttes til resultatet og den faktiske kliniske betydningen av funnet.
Den mikrobiologiske diagnostikken som bygger på dyrking av mikroorganismer, innebærer manuelt arbeid med avlesning og vurdering av hvert enkelt dyrkningsmedium. Dersom rekvirent skal kunne fortolke resultater, må vedkommende ha informasjon om en rekke forhold knyttet til de mikrobiologiske analysene og rapporteringen av resultatene.
Grunnlaget for fortolkningen av resultatene er forskjellig om prøvene er tatt fra områder normalt uten mikroorganismer eller fra områder med normalflora, og om dyrkingen er utført med selektive metoder. I alle tilfeller er det nødvendig å ha kunnskap om betydningen av prøvetaking, transport, valg av metode, mulig klinisk betydning av resultatet og hvordan det rapporteres.
En kombinasjon av klinisk bilde og funn av mikroorganismer utgjør som oftest grunnlaget for infeksjonsdiagnostikken.
Som et eksempel kan nevnes at når laboratoriet angir svaret som «vekst av normalflora», skal det finnes beskrevet hva laboratoriet mener med normalflora i ulike lokalisasjoner, for eksempel i hals, nese, øye, luftveier, tarm, hud, vagina osv. For å få fullt utbytte av diagnostikken er derfor god kunnskap og kommunikasjon mellom rekvirent og laboratorium viktig.