Tensjonsmålinger for tidlig diagnostikk av organiskemi

Gunnvald Kvarstein Om forfatteren
Artikkel

Sviktende blodforsyning (iskemi) er en av de hyppigste årsaker til sykdom og død. Skal vi kunne bedre mulighetene for overlevelse, må iskemi oppdages før skadene i vevet er blitt irreversible. Dessverre er vi fortsatt i mangel av pålitelige overvåkingsmetoder for organiskemi. Hensikten med doktorgradsarbeidet har vært å undersøke om kontinuerlige tensjonsmålinger av karbondioksid (pCO₂) kan bli benyttet til å bestemme når blodforsyningen til enkeltorganer er kritisk lav.

I nyre, tynntarm og muskelvev på dyr målte vi betydelige økninger i pCO₂ når blodtilførselen ble redusert eller fullstendig avstengt. Stigningen i pCO₂ sammenfalt med melkesyredanning og avtakende oksygenforbruk i vevet, med andre ord når blod- og oksygentilbudet var kritisk lavt.

I skjelettmuskulatur uttrykte den tidlige økningen av pCO₂ økende vevskonsentrasjoner av melkesyre og ikke nedbryting av adenosintrifosfat (ATP). Følgelig, kan pCO₂ diagnostisere muskeliskemi på et tidspunkt før energilagrene er tomme, dvs. før prosessen er blitt irreversibel.

Ved fullstendig avstengt blodsirkulasjon til transponerte muskellapper korrelerte pCO2 i vev med laktat, kalium og metabolsk syre målt i venene fra lappen. Ved alvorlig redusert blodstrøm under blødningssjokk, derimot, fant vi klare forskjeller mellom organene i venøse metabolske parametere. Fra nyrevev var det ingen eksport av metabolsk syre, mens i skjelettmuskulatur målte vi et netto opptak av kalium, og kun lave venøse verdier av laktat til tross for høye vevskonsentrasjoner. Følgelig vil direkte vevsmålinger av pCO₂ være mer pålitelig i diagnostikk av organiskemi sammenliknet med målinger av kjente iskemimarkører i regionalt veneblod (veneblod som forlater organet). Alvorlig organiskemi kan forbli udiagnostisert dersom man baserer seg utelukkende på målinger av kalium, laktat eller metabolsk syre i veneblod. pCO₂-målinger i magesekk og tarm (gastrointestinal tonometri) har vært benyttet som en tidlig markør til å oppdage blødningssjokk. Under pågående blødning fant vi derimot at den relative reduksjon i blodstrøm til tarm ikke var mer uttalt enn reduksjonen i hjerteminuttvolum. Iskemi i tarm, nyre og skjelettmuskulatur inntraff faktisk ved samme blødningsvolum.

Våre resultater utfordrer derfor ideen om at tarmen er spesielt utsatt for iskemi. Ut ifra våre funn kan pCO2 i skjelettmuskulatur være et mer pålitelig mål. Nye og miniatyriserte pCO₂-elektroder, plassert i overflatisk muskulatur, kan i fremtiden hjelpe oss til å bestemme når blodforsyningen i indre organer, som nyre og tarm, er kritisk lav. En slik overvåking vil kunne bidra til mer effektiv behandling av pasienter som er utsatt for alvorlige blod- og væsketap.

Avhandlingens tittel

Tissue PCO₂ for early detection of organ ischemia

Utgår fra

Anestesiavdelingen

og

Intervensjonssenteret

Rikshospitalet

Disputas 17.11. 2004

Universitetet i Oslo

Anbefalte artikler