PSA-test til besvær?

Harald H. Drøsdal Om forfatteren
Artikkel

I sin artikkel om prostataspesifikt antigen (PSA-test) i Tidsskriftet nr. 22/2004 (1) reiser Inger Norderhaug og medarbeidere langt flere spørsmål enn de gjør forsøk på å besvare. Den viktigste kjønnsspesifikke kreftform hos menn får i artikkelen og i det utsendte informasjonsmateriellet en svært unyansert og lite tillitvekkende omtale.

Norderhaug og medarbeidere anbefaler leger ikke å uføre PSA-test på symptomfrie pasienter, og skriver i informasjonsmateriellet at «oppfølgning uten behandling er et adekvat tilbud for menn med prostatakreft uten symptomer». Hvordan kan man følge opp tidlig cancer prostatae, uten symptomer, uten å ha tatt en PSA-test med påfølgende utredning og biopsi? I informasjonsmateriellet heter det at «det ikke er vist at tidlig diagnose av cancer prostatae påvirker dødelighet eller sykdomsforløpet». Det tar tid å utvikle gode behandlingsmetoder. Med en så negativ holdning til kreftformen, er det ikke rart at behandlingsresultatene lar vente på seg. Vi mangler en koordinert, systematisk tilnærming til tidlig påvisning av cancer prostatae. Artikkelen til Norderhaug og medarbeidere er preget av en fatalisme som ikke bidrar til å løse et stort og alvorlig helseproblem.

Norderhaug og medarbeidere skriver at de fleste, avhengig av alder, med positiv PSA-test ikke har klinisk signifikant cancer prostatae (1). Dette holder ikke som argument mot bruk av PSA-test. Man tar testen for å oppdage tidlig sykdom, nødvendigvis på menn som ikke har symptomgivende sykdom. Testen har, så vidt jeg vet, en sensitivitet på 70 – 80 % og en spesifisitet på 40 – 50 %. Ingen annen biokjemisk cancertest kommer i nærheten av disse verdiene. Den burde være enhver kreftforskers ønskedrøm, men for dem som bare ser problemene og ikke mulighetene, er den selvsagt besværlig.

Norderhaug og medarbeidere skriver «behandlingen av cancer prostatae påfører mange betydelige bivirkninger. De fleste blir impotente, noen inkontinente.» De fleste pasienter er innforstått med at behandling kan medføre bivirkninger. Mine pasienter blir nøye forklart dette før jeg tester og ev. sender dem videre til utredning/behandling. Ingen har hittil valgt potensen fremfor livet. Dødsfall av cancer prostatae har jeg som allmennpraktiker sett mange ganger. Det er ingen vakker utgang.

Hovedanbefalingen fra Norderhaug og medarbeidere er at PSA-test ikke bør tas på friske menn. Hvem skal vi da bruke den på? Cancer prostatae gir ingen spesifikke symptomer før den metastaserer. Tilstanden bør diagnostiseres så tidlig som mulig for å utvikle ikke-invasive diagnostiske verktøy som gjør biopsi unødvendig, for å gi muligheter til å utvikle metoder for å skille mellom langsomt- og hurtigvoksende kreft og derved unngå overbehandling, og for å utvikle nye og bedre behandlingsmetoder. Tidlig diagnostikk forutsetter PSA-testing. Jeg tror at en urolog har vesentlig bedre forutsetning for å vurdere det faglige innholdet i informasjonen enn en allmennpraktiker og følger deres flertall.

Anbefalte artikler