«Hjernebarkkortekser av høyere orden»

Johan A. Aarli Om forfatteren
Artikkel

Damasio, Antonio R.

På leting etter Spinoza – glede, sorg og den følende hjernen

320 s, ill. Oslo: Pax forlag, 2004. Pris NOK 298

ISBN 82-530-22678-1

Antonio Damasio er en av de ledende forskere på grenseområdet mellom følelsesliv og biologi. Med denne boken fullfører han en trilogi som begynte med Descartes´ feiltakelse og fortsatte med Følelsen av hva som skjer. Damasio skjelner mellom emosjoner og følelser. Dette skillet er ikke helt enkelt å få tak i, slett ikke på norsk, hvor «emotion» som oftest oversettes med «følelse». Emosjoner er atferd eller bevegelser som avspeiler kroppens emosjonelle reaksjon – «emosjoner utspiller seg i kroppens teater», som Damasio skriver. Følelser er de mentale begivenheter som «utspiller seg i sinnets teater». Han forsøker å beskrive de mekanismene i hjernen som sørger for å utløse og utføre en emosjon. En av hans hovedteser er at det er emosjonen som kommer først. Han hevder at «vi får emosjoner først og følelse etterpå fordi evolusjonen lot emosjoner oppstå før følelser». Damasio forklarer emosjoner som homøostatiske mekanismer, og han beskriver det anatomiske grunnlag, som han kaller «emosjoners hjernemaskineri». Han forenkler det til den periakveduktale grå substans som en «hjernestammebryter» som kan skru av og på emosjoner. For Damasio består følelser av «persepsjonen av en viss kroppstilstand». På denne måten inneholder boken to ulike diskusjoner, en nevrologisk og en filosofisk, og de to faller ikke naturlig sammen hele veien.

På vaskeseddelen står det at «boka er et mesterverk innenfor vitenskap og skrivekunst». Jeg er ikke enig – Damasio skriver noe tungt, med lange og til dels omstendelige setninger – også i engelsk fasong. Det blir ikke bedre på norsk (der «emotion» blir «følelse»), og oversetteren sliter med å finne adekvate ord for begrepene. Han benytter også ukonvensjonelle oversettelser – jeg er overasket over ord som «cingulatkorteksen». Meningen blir grei når det er anatomiske tegninger med, men «hjernebarkkortekser av høyere orden» går meg dessverre hus forbi. Jeg synes boken blir tyngre å lese i norsk oversettelse.

Men hva har så Spinoza å gjøre med dette? En stor del handler nettopp om filosofen Baruch Spinoza, som var opptatt av å klassifisere affekter. Denne del har vært lettere å oversette og kan godt leses uavhengig av bokens hovedbudskap: Sammenhengen mellom følelseslivet og de biologiske emosjoner.

Hvem er dette skrevet for? Det er ingen fagbok, men forutsetter kunnskaper i nevroanatomi og nevrologi. Man må også ta seg tid til å lese den – og da oppdager man at den har et ganske spenstig innhold, til tross for rar norsk anatomisk språkbruk og dårlige anatomiske figurer. De oppveies av fru Damasios sjarmerende tegninger til avsnittene om Spinoza.

Anbefalte artikler