Tverrfaglig samarbeid viktig ved AD/HD

Brev til redaktøren
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    I kommunene i indre Østfold er det ingen ventelister for utredning, diagnostisering og medisinering av AD/HD. Dette skyldes kombinasjonen av kompetente fagfolk i førstelinjetjenesten og månedlige møter med områdepediater Dag Nilsson. Sosial- og helsedirektoratet arbeider med nye retningslinjer for en ensartet praksis mht. forskrivning av sentralstimulerende medikamenter. Søknadsprosedyre for forskrivning er nedfelt i legemiddelverkets regler og internasjonale avtaler som Norge er tilsluttet, og skal beholdes. Målet er bl.a. forenkling av prosedyrene. Direktoratet jobber også med en veileder for diagnostisering og behandling vedrørende AD/HD.

    Vi ser flere utfordringer mht. å skape like forhold for utredning landet over. Det skorter ikke nødvendigvis på formalkunnskap, men på private overbevisninger. Enkelte i behandlingsapparatet oppfatter fremdeles AD/HD som en «motediagnose» eller kamuflasje for dårlig oppdragelse. En ung voksen møtte følgende fra fastlegen da han ønsket viderehenvisning: «Egentlig vil ikke AD/HD-diagnose være til hjelp for deg. Bestemmer de seg for å stille diagnosen, får du bare tilbud om narkotiske medisiner!» En mor som trengte hjelp med henvisning til barne- og ungdomspsykiatrien fikk henvisningsskjemaet fra fastlegen med ordene: «Dette kan du fylle ut selv, for du vet sikkert mer om AD/HD enn jeg gjør.»

    Fastlegene er viktige samarbeidspartnere i arbeidet med AD/HD. Legens rolle i disse sakene dreier seg ikke om forskrivning av medisiner på legekontoret. Dosering er avhengig av informasjon fra skole, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), foreldre og klienten selv. Derfor er tverrfaglige møter nødvendige. Helhetlig tenkning er basis. AD/HD er fellesansvar for helsevesen, skole og andre instanser. Kompetanseoppbygging består for fastlegene også i klinisk erfaring via utprøvninger og konkrete tverrfaglige drøftinger. Dosering av sentralstimulerende medikamenter krever rapportering om symptombedring på barnets aktivitetsarenaer snarere enn måling av høyde/vekt. Mange doseres for lavt og når ikke den terskeleffekten som gir tilstrekkelig bedring i dagliglivet. For personer med AD/HD er det kombinasjonen av riktig dosert medisin og god pedagogisk tilrettelegging som sammen gir uttelling. Etter utprøvningsfasen vil systematisk årlig eller halvårlig oppfølging være nødvendig. Dette kan med fordel organiseres gjennom kommunenes helsestasjoner.

    I vårt distrikt er fastlegene kommet på banen. Vi ser med optimisme på fremtidig tverrfaglig arbeid i lokale AD/HD-saker. Spesialister innen allmennmedisin med relevant tilleggsopplæring bør kunne søke om generell forskrivningsrett, dvs. ikke knyttet til den enkelte pasient. Kunne man tenke seg omlegging av fastlegeordningen dit hen at klienter med AD/HD samles på noen interesserte fastleger? Disse ville etter hvert fått bred klinisk erfaring som en vesentlig del av behandlingskompetansen. AD/HD er verken en motediagnose eller en sovepute for udugelige foreldre, selv om man selvsagt finner foreldre med vikarierende motiver for diagnoseønsket. Høy formell kunnskap og bred klinisk erfaring vil sannsynligvis være den beste forsikring mot over- og feildiagnostisering.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media