S. Westin svarer:

Steinar Westin Om forfatteren
Artikkel

Jeg takker Helge Istad for opplysningene om at også Norsk Cardiologisk Selskap har uttrykt seg kritisk til de nye europeiske retningslinjene for kardiovaskulær forebygging (1), som anvendt på befolkningen i Nord-Trøndelag viser at 90 % av den voksne befolkningen over 49 år kan bli identifisert som risikanter (2). Når jeg har omtalt dette som «medikalisering uten grenser», er jeg selvsagt innforstått med at det å bli utstyrt med en diagnose som signaliserer «forhøyet risiko» ikke nødvendigvis betyr medikamentell behandling. Istad tillegger meg muligens en slik oppfatning når han retorisk spør om noen tror at norske spesialister anbefaler «kolesterolsenkende behandling til 90 % av den norske befolkning».

Nei, vi tror ikke det. Men å utstede risikodiagnoser har mange slags konsekvenser og er også en form for medikalisering. Når åtte europeiske spesialistforeninger sammen publiserer anbefalinger for Europa som også inkluderer nettutgaver og kortversjoner beregnet for legers frakkelommer, da må vi ha grunn til å ta dem alvorlig. I den omtalte utgaven av Hjerteforum leser jeg for øvrig en entusiastisk melding om at de nye retningslinjene ble lastet ned på 7 000 computere bare de tre første dagene etter at de var publisert (3). Ganske snart vil vi finne dem i oppfinnsomme dataprogrammer som forteller de enkelte allmennleger hvor «flinke» de er til å oppnå målene for slik individuell risikointervensjon. Selvsagt er det oppmuntrende at norske kardiologer har uttrykt en viss skepsis i bladet Hjerteforum. Men utenfra ser det mest ut som lavmælt hvisking overfor det medikaliseringstrykket vi nå opplever i allmennpraksis.

Vi har prøvd å reise vår stemme mot dette tidligere, blant annet i 1999 gjennom en internasjonal underskriftsaksjon til Verdens helseorganisasjon (4), det mye omtalte «brevet til Gro» (5). Det hjelper ikke. Intervensjonsgrensene settes stadig lavere, til dels basert på risikoestimater som nå er over 20 år gamle.

Å utlegge dette som en kamp mot vindmøller, kan jeg ikke se som annet enn et forsøk på å bagatellisere seg ut av noe som tegner til å bli en medisinsk skandale av betydelig format. Skulle vi først gripe til litterære allegorier, er Asbjørnsen og Moe vel så nærliggende som Cervantes 400 år gamle klassiker. I eventyret Kvernen som står og maler på havsens bunn er kvernens eier først i ferd med å drukne i sild og velling. Deretter går dens nye eier til bunns fordi han heller ikke greier å finne av-knappen, mens kvernen fortsetter å male. Det ville være strålende om norske kardiologer nå kunne hjelpe oss allmennleger med å finne av-knappen.

Anbefalte artikler