Håpets anatomi

Peter F. Hjort Om forfatteren
Artikkel

Groopman, Jerome

The anatomy of hope

248 s. New York, NY: Random House, 2004. Pris USD 25

ISBN 0-375-50638-1

Forfatteren er hematolog og onkolog ved Harvard Medical School og Beth Israel Deaconess Medical Center i Boston. Han arbeider både med klinikk og forskning, og han bygger på 30 års erfaring med alvorlig syke pasienter. Han henvender seg først og fremst til leger, men alle som arbeider med slike pasienter vil ha nytte av denne boken. Han bygger på sine egne kliniske erfaringer, både de gode og de vonde. Han har også et kapittel om sine personlige erfaringer med en årelang smertefull rygglidelse som han til slutt trente seg opp til å mestre.

Budskapet er at håp er livsviktig for menneskene, og han definerer håp som troen på at det finnes en vei til en bedre fremtid og at en selv kan påvirke sin situasjon og finne veien. Håp har både en tankemessig og en følelsesmessig side og de to sidene må avstemmes til hverandre. Håp er konkret og praktisk og er forskjellig fra en generell optimisme som ikke stiller spørsmål. Falskt håp er verken pasienten eller legen tjent med.

Legens utfordring er å støtte eller å bygge opp pasientens håp på en sannferdig måte. Det gjelder å finne veien mellom følelsesfri statistisk informasjon av typen: «Tre måneder igjen å leve», og den kritikkløse optimismen av typen: «Det går nok bra, skal du se». Han beskriver sine egne erfaringer med åpenhjertig selvrefleksjon, og det pedagogiske virkemidlet er lange kasuistikker med kommentarer. Han er selvfølgelig påvirket av at han i sin kliniske praksis har opplevd ufattelige fremskritt, f.eks. i behandlingen av lymfomene. Målet har derfor ofte vært å mobilisere pasientens håp og ressurser i en kamp mot sykdom som kunne lykkes. Et interessant kapittel handler om håpets biologi, for håp kan skape gode sirkler, både i kropp og sinn. Han drøfter også relasjonen mellom håp og tro, og han er selv troende. Akkurat dette har han også drøftet i en liten artikkel (1) om en alvorlig syk pasient som insisterte på at han skulle be for henne. Noe motvillig spurte han hva hun ville at han skulle be Gud om, og pasienten sa: «Pray for God to give my doctors wisdom». Til dette ønsket, sier han, var det nok å føye til: «Amen».

Jeg har lest boken to ganger med både interesse og beundring. Han skriver godt og når frem til både hjerne og hjerte. Jeg skulle nok ønsket meg mer om håpets og legens rolle når kampen for livet ikke lykkes og legen må følge pasienten på veien mot døden, i det jeg kaller håpets utforbakke. Den ender med håpet om en god og trygg død, og det er ikke noe lite håp.

Jeg tror de fleste leger vil ha både glede og nytte av å lese og reflektere over denne boken. De alvorlig syke pasientene vil være takknemlige for det håp legen kan gi dem.

Anbefalte artikler