De andres virkelighet – og min

Paul Møller Om forfatteren
Artikkel

Abrahamsen, Pål

Dahl, Lise

Psykosens verden – en schizofren kvinnes beretning

144 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2004. Pris NOK 219

ISBN 82-15-00514-4

«Lise Dahl» er 39 år, gift, har to gutter på åtte og ti år – og schizofreni. Hun leverer med denne boken et spennende og faglig sentralt dokument om psykosens subjektive verden, hvordan det oppleves å ha schizofreni. Beretningen er et vesentlig supplement til mange lærebøkers mer ytre deskriptive perspektiv på psykose. Hva betyr det egentlig for den med psykose å «miste realitetssansen», og hvordan kan profesjonelle og andre forholde seg til dette? Boken belyser kjerneprosesser i psykosen, med betydning for selve forståelsen.

Hovedpersonens formuleringer er bevart nøyaktig slik de er nedtegnet. Teksten flyter greit, i dagbokens form om hverdagshendelser, der psykosens innvirkning vises usentimentalt. Om det alltid vanskelige dilemmaet rundt medisiner, om det å få og ha barn, om innleggelser, om rimfrost som blir til prestekrager, om hva som utløser forverring, om opplevd samspill mellom psykologi og biologi, om ensom kamp mot en ukjent overmakt. Men mest av alt lar hun oss fornemme fliker av essensen i det å ha en psykotisk lidelse: det endrede selv. Andre temaer som berøres er hyperrefleksjon, uvirkelighetsfølelse, det verbale språkets begrensninger, såkalt inadekvate affekter, antipsykotikas virkning, bedring og håp. Historien kan leses raskt, men jeg anbefaler langsomt. Verdien ligger i detaljene.

Enkelte fagfolk diskuterer fortsatt hvorvidt man kan velge psykosen? «Lise» skriver: «Min (psykosens) verden kan være god å ha, men den kan også være vond. Jeg har ingen kontroll over den. Det er først når jeg er på grensen til å miste all kontroll over meg selv at jeg kontakter noen og får hjelp.» Forfatteren skriver overbevisende om hvordan hun drives passivt inn i psykosen dersom hun ikke yter motstand, og at det krever aktiv anstrengelse å «vende tilbake til de andres virkelighet».

Psykiater Pål Abrahamsens faglig orienterende del faller dessverre ikke i smak hos undertegnede. Den er ujevn, uklar og inkonsistent samt bærer preg av 1970-årenes psykoseforståelse, bl.a. om at pasienten nettopp i en viss grad velger og styrer sin psykose. Her savnes faglig oppdatert kunnskap. Private oppfatninger av typen «kanskje er det ikke så farlig å finne korrekte forklaringer» eller «jeg tror ikke de har noen helt spesielle eller rare gener», svekker også bokens faglige del. Eksemplene på paradoksal intervensjon synes jeg er nærmest uforsvarlige og krenkende. Psykiateren har i sine kommentarer en velment iver etter å destigmatisere psykosen som dessverre tidvis slår ut stikk motsatt. Boken hadde stått stødig på sine subjektive føtter alene. Den anbefales sterkt for berørte familier og alle som arbeider i psykisk helsevern.

Anbefalte artikler