Ikke-farmakologiske intervensjoner
De fleste har ansett kostholdet som et sentralt intervensjonsområde. Den tydeligste effekten ses ved slanking, der selv et moderat vekttap har vist seg å gi redusert blodsukkernivå og slik påvirke både insulinresistens (11) og sannsynligvis også insulinsekresjon sekundært (11) . Det har også vært interesse for intervensjon når det gjelder fettinntaket og utprøvning av effekten av ulike fettyper og fettsyrer, bl.a. har konjugerte linolensyrer vist lovende resultater i dyreforsøk (12) . Så langt har tilsvarende studier ikke vist effekt på diabetesforekomsten hos mennesker (13) .
Alkohol i moderate mengder (23,0 – 45,9 g) er, sammenliknet med totalavhold eller et høyere daglig forbruk, i epidemiologiske studier assosiert med bedret insulinfølsomhet (14) . Røykeslutt kan også bidra til å redusere insulinresistensen (15) .
Fysisk aktivitet har lenge vært ansett som et sentralt virkemiddel (16) . Det er fortsatt uklart hvilken type aktivitet som er mest effektiv og hvor hyppige og lange treningsintervallene bør være.
En sentral studie i denne sammenheng er The Finnish Diabetes Prevention Study (DPS) (17) . Her deltok 522 personer i alderen 40 – 65 år med redusert glukosetoleranse og høy kroppsmasseindeks (BMI, middelverdi 31 kg/m²). Deltakerne i intervensjonsgruppen fikk individuell rådgivning med målsetting å redusere vekten med 5 %, fettinntaket til 30 % og inntaket av mettet fett til 10 % av daglig næringsinntak. I tillegg skulle de ha 30 minutter moderat fysisk aktivitet daglig. Gjennomsnittlig varighet var 3,2 år. Man fant at intervensjonsgruppen hadde en diabetesrisiko på 15 %, mens placebogruppens risiko var 38 %. Beregninger viser at fem personer må behandles i fem år for å forebygge diabetes hos én person.
Den forebyggende effekten av livsstilsintervensjon ble også studert i The Diabetes Prevention Project (DPP) (18) , der 3 234 personer med glukoseintoleranse ble randomisert til metformin 850 mg to ganger daglig, livsstilsintervensjon eller placebo. Livsstilsintervensjonen inneholdt et intensivt undervisningsopplegg. Fettinntaket ble redusert først, deretter ble energibalanse etablert. Målet var en vektreduksjon på 7 %. Det ble lagt opp til 150 minutter moderat fysisk aktivitet ukentlig, med et energiforbruk på 700 kcal/uke (2 940 kJ/uke). 74 % av gruppen oppnådde dette og gikk gjennomsnittlig ned 7 kg i vekt. Diabetesinsidensen var 4,8 per 100 år i intervensjonsgruppen, mot 11,0 per 100 år i placebogruppen. Sju personer må behandles i tre år for å forebygge diabetes hos én person.
Kirurgi
Kirurgi
De aktuelle metodene er gastrisk bypass, gastrisk innsnøring eller gastroplastikk (19) . Adipositaskirurgi fører til redusert volum av magesekken, man blir dermed tidligere mett, eller føden ledes delvis forbi proksimale tynntarm, noe som gir redusert absorpsjon av næringsstoffer. Tidligere har man anbefalt adipositaskirurgi hos yngre pasienter (under 60 år) med alvorlig overvekt (BMI > 35) og komorbiditet som søvnapné, diabetes eller leddsykdom (20) . Det er gastrointestinale bivirkninger ved alle disse inngrepene. Derfor er langtidsoppfølging nødvendig (19) . Dødeligheten er ved bypass ca. 1 %, ved de øvrige metoder < 1 % (19) .
I en svensk intervensjonsstudie undersøkte man effekten av kirurgi versus konvensjonell adipositasbehandling hos svært overvektige personer (21) . Inklusjonen ble avsluttet i januar 2001. Så langt er 2 010 personer operert, og det er 2 037 i kontrollgruppen. Tiårsdata foreligger nå for 724 personer. Vekttapet to år etter operasjon var 28 kg. Vekttapet var størst etter «gastric bypass» (22) . Ved konvensjonell behandling var vekttapet kun 0,5 kg. Imidlertid ser man mindre effekt etter som tiden går. Etter åtte år var vektendringen etter henholdsvis kirurgi og konvensjonell behandling – 20 kg og +0,7 kg. Det var 3,6 % diabetes i intervensjonsgruppen og 18,5 % i kontrollgruppen. Postoperativ dødelighet var 0,5 % hos de 2 010 opererte personene. Perioperative komplikasjoner inntraff hos 13 %.