Livshjelp og reorientering ved homofile livsproblemer

Arne Schjøth Om forfatteren

I Tidsskriftet nr. 18/2004 skriver Reidar Kjær & Morten Selle at «reparasjonsterapi» ved homofili er «ufaglig, uetisk og potensielt helseskadelig» (1). Jeg har tidligere fremholdt at det er fagetisk forsvarlig å tilby muligheten av reorientering til homofile som ut fra egne verdinormer ønsker et slikt tilbud (2).

Psykiateren Robert Spitzer, som var en sterk pådriver for at homofili i 1973 ble fjernet fra den psykiatriske diagnoselisten i USA, har nylig gjennomført en strukturert intervjuundersøkelse av 200 homofile som hadde gjennomgått reorientering. Studien er publisert og kommentert av 26 inviterte fagpersoner i Archives of Sexual Behavior (3). Vurderingene dekker hele spekteret fra negativ kritikk til positiv støtte. Majoriteten av de intervjuede rapporterte forandringer i overensstemmelse med hva som ville forventes hvis det hadde skjedd en endring fra en dominerende homoseksuell til en dominerende heteroseksuell orientering (3). Det var usannsynlig at et mulig uspesifikt avvik kunne forklare resultatet. Denne konklusjonen er på linje med tidligere studier og personlige vitnesbyrd fra homofile.

I USA er det nå to teoretiske, ideologiske leirer i denne saken: den verdikonservative og den verdiliberale, som begge bygger på at homofil identitet er mer flytende enn fiksert (2). Den saklige debatten i USA står i sterk kontrast til Kjær & Selles bastante skråsikkerhet. De synes å overse at også deres oppfatning er innvevd i menneskesyn og ideologi.

Siden homofili i dag ikke regnes for en sykdom, bør det her ikke tales om terapi, men om hjelp med homofile livsproblemer. Slik hjelp kan utøves av både leger og andre i og utenfor helsevesenet og i respekt for klientenes livssyn og verdigrunnlag, slik også Kjær & Selle understreker.

De homofiles organisasjoner omfatter bare om lag 5 % av alle homofile. Blant de øvrige 95 % finnes mange som også trenger hjelp med homofile livsproblemer og flere som ut fra sitt verdigrunnlag ikke ønsker å etablere samkjønnet samliv. Ut ifra vår tids overordnede autonomietikk bør de ikke påtvinges rådgivning som har som mål å befeste homofil identitet, og de som ønsker en kirkelig, bibelbasert hjelp, må kunne få det.

Kjær & Selle synes å benekte at homofile følelser i ungdomsårene kan være et forbigående fenomen og kritiserer det syn at man kan velge homoseksualitet som livsstil (2). Men deres medforfatter H. Svare i boken Norsk homoforskning går inn for at man fritt bør kunne velge en slik livsvei (4). De nedvurderer også de tradisjonelle familieverdier og kjønnspolariteten i ekteskapet som en fundamental livsverdi. Kjær & Selle bekrefter derved at homofili vedgår samfunnets verdigrunnlag på et sentralt livsområde.

1

Kjær R, Selle MS. «Reparasjonsterapi» er ufaglig og uetisk Tidsskr Nor Lægeforen 2004; 124: 2396.

2

Schjøth A. Er homofili en entydig og fastlåst tilstand? Tidsskr Nor Lægeforen 2004; 124: 1965.

3

Spitzer R. Can some gay men and lesbians change their sexual orientation? 200 participants reporting a change from homosexual to heterosexual orientation. Arch Sex Behav 2003; 32: 403 – 72.

4

Svare H. Homoseksualitet mellom biologi og kultur. I: Brantsæter MC, Eikvam T, Kjær R et al, red. Norsk homoforskning. Oslo: Universitetsforlaget, 2001: 303 – 24.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler