Grundig innføring i ressursorientert tilnærming

Per Vaglum Om forfatteren
Artikkel

Aambø, Arild

LOS – Løsningsorienterte samtaler

314 s. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2004. Pris NOK 385

ISBN 82-05-30265-0

I begynnelsen av 1980-årene begynte de Shazer med en ny tilnærming i behandling av alkoholikere, fra å legge vekt på alle nederlagene til å trekke frem positive elementer. Han begynte å spørre alkoholikere om hva som kjennetegnet situasjoner hvor de hadde klart å redusere sitt misbruk. Han oppdaget at selv pasienter med kroniske og «håpløse» lidelser kunne ha ubrukte muligheter til å få det noe bedre hvis de fikk hjelp til å bygge videre på dem. Fokus ble flyttet fra pasientens svikt og til hva pasienten tross alt selv hadde klart. Det ble tydelig hva pasienten burde gjøre mer av. Pasienten hadde selv løsningen. Dette viktige perspektivet har siden vært brukt overfor ulike pasient- og klientgrupper, også i Norge. Som amerikanere flest har imidlertid de Shazer og medarbeidere prøvd å utvikle denne ressursorienterte tilnærming til en egen spesialisert form for terapi som skulle være bra for alt og alle. Dette er synd, for det dreier seg om en detaljering av en viktig samtaletype som kan kombineres med all slags behandlingsarbeid og psykoterapi.

Heldigvis preges ikke Arild Aambøs grundige innføring i løsningsorienterte samtaler av slik faglig naivitet og imperialisme. Han gir tvert imot en nøktern, reflektert og vidsynt fremstilling av hvordan man gjennomfører løsningsorienterte samtaler. Han presenterer omfattende teoretiske refleksjoner over hvordan endring kan oppnås ved å ta i bruk pasientens egne erfaringer (fra tilknytningsteori og affektteori til Wittgenstein, Derrida og system- og kaosteori), og gir detaljerte eksempler på hvor relevant denne tilnærming kan være overfor fremmedkulturelle pasienter og i grupper. Boken er utmerket som lærebok for nybegynnere i klinisk arbeid. De mange kliniske eksemplene er belysende, og man merker forfatterens praktiske erfaring. Den er nok vel omfattende for mange erfarne leger, og den inneholder en del gjentakelser. Travle klinikere behøver bare å finlese 80 sider (kapittel 6 – 10), noe forfatteren også selv foreslår. Disse sidene er til gjengjeld så matnyttig kunnskap for klinisk praksis, at jeg tror de fleste vil finne at det var verdt å bruke litt tid på dem.

Anbefalte artikler