På like fot
Den første samlingen hadde 15 deltakere: ti studenter, fire veiledere i allmennmedisin og én pedagog. I tillegg var Annika With og Christian Scheel, henholdsvis skuespiller og psykodramaterapeut, engasjert både i planleggingen og som instruktører.
Studentene fikk prøve seg som simulerte pasienter, mens legene spilte leger. Instruktørenes budskap gikk imidlertid til begge grupper: – Å være til stede for en annen innebærer øvelse i å løfte av seg prestasjonshodet, og legge det på en fiktiv hylle i enden av rommet. Det å være simulert pasient er også noe annet enn å spille en rolle. Det handler ikke om å «kunne» rollen, men å finne frem til pasienten i seg selv.
Det var laget tre pasientkasuistikker. Den ene var en 60-årig kvinne med kronisk obstruktiv lungesykdom. Hun burde absolutt slutte å røyke, men var grundig lei av høre om dette fra legens side. Den andre var en ung kvinne med alvorlig anoreksi og uteblitt menstruasjon, og som kom for å få p-piller. Den tredje var en ung mann som hadde bestilt ny resept på vanedannende sovemedisin og beroligende piller. Nå var han irritert fordi han hadde fått beskjed om å møte hos fastlegen.
Igjen var instruksene til de simulerte pasientene klare: – Ta deg tid, stopp gjerne opp, gå tilbake. Ikke føl at du skal holde en samtale i gang, ta heller litt unaturlige pauser. Du skal ha empati med rollen din og forsvare den, uansett.
With og Scheel lot deltakerne stille på like fot i flere av øvelsene. Vi benyttet tegninger, leirklumper og skifte av stoler for å kjenne på hvordan vekslingen mellom rollen som behandler og pasient påvirket følelsene. Under oppsummeringen fortalte flere at de opplevde at sykdom eller skade kan true identiteten, og at den gode hjelperen kan gi en trygghet som tar vare på identiteten, bekrefte sykdommen og samtidig gi en realistisk optimisme. Konklusjonen er at både vi og studentene følte dette som en utforskning av møtet mellom lege og pasient – en start på noe som har mange muligheter i seg.