Kliniske effekter og farmakokinetikk
Man har målt den kliniske effekt av anfallskuperende migrenemedikamenter ved å telle den prosentvise andel av pasienter som får redusert sin smerte fra moderat eller sterk til mild eller ingen, oftest innen to timer. International Headache Society (IHS) har nå anbefalt at man i stedet bør telle andelen av pasienter som blir smertefri innen to timer etter inntak av medikamentet. En tredje metode er ”time to headache relief”, som måler hvor raskt smertelindring respektive smertefrihet inntrer etter inntak av medikament.
Tabell 1 (4, 5) viser effekten av ulike triptaner målt som smertelindring respektive smertefrihet to timer etter inntak av medikamentet, beregnet ut fra metaanalyser av alle placebokontrollerte randomiserte studier av de ulike midlene (4). Naratriptan skiller seg ut med en lavere responsrate. Dette kan skyldes at produsenten har valgt en lav dosering for å profilere et preparat med lite bivirkninger. Det er for øvrig ingen dramatiske forskjeller mellom de ulike midlene, muligens kan man lese en viss tendens til at flere pasienter har nytte av de nyeste preparatene.
Tabell 1
Effekt av de ulike triptaner. Klinisk effekt av ulike triptaner målt to timer etter peroralt inntak av medikamentet, beregnet fra metaanalyser av kontrollerte randomiserte studier (95 % konfidensintervall i parentes). Fra Meloche (4). For eletriptan er tallene hentet fra Goadsby og medarbeidere (5)
| Medikament |
Smertelindring (%) |
Smertefri (%) |
| Sumatriptan 100 mg |
58 (56 – 61) |
35 (29 – 41) |
| Sumatriptan 50 mg |
56 (51 – 61) |
31 (26 – 36) |
| Naratriptan 2,5 mg |
48 (45 – 51) |
23 (20 – 26) |
| Zolmitriptan 2,5 mg |
64 (59 – 69) |
25 (21 – 29) |
| Rizatriptan 10 mg |
75 (67 – 80) |
44 (40 – 49) |
| Eletriptan 40 mg |
65 |
29 |
| Eletriptan 80 mg |
77 |
37 |
Tabell 2 viser en del farmakokinetiske egenskaper ved de ulike triptanene (4, 6). God og konstant biotilgjengelighet er antakelig viktig for at effekten skal være konsistent fra anfall til anfall. Sumatriptan har lav biotilgjengelighet ved peroralt inntak, men finnes også som nesespray, suppositorium og til subkutan injeksjon, det siste med utmerket biotilgjengelighet. Med rizatriptan oppnår man raskest maksimal plasmakonsentrasjon. Naratriptan har lang halveringstid, hvilket kan bidra til å forklare at midlet som det eneste triptan har vist profylaktisk effekt når det tas i prodromalfasen før selve anfallet starter.
Tabell 2
Farmakokinetiske egenskaper. Biotilgjengelighet og tid til maksimal plasmakonsentrasjon (Tmaks i timer) etter peroralt inntak av midlene, samt halveringstid i timer og hvorvidt sulfonamid inngår i preparatet (4, 6)
| Medikament |
Biotilgjengelighet (%) |
Tmaks (timer) |
Halveringstid |
Sulfonamid |
| Sumatriptan |
14 |
1,5 – 3 |
2 timer |
Ja |
| Naratriptan |
63 (menn) – 74 (kvinner) |
2 – 3 |
6 timer |
Ja |
| Zolmitriptan |
40 |
1 – 2,5 |
3 timer |
Nei |
| Rizatriptan |
45 |
0,9 – 1,5 |
2 timer |
Nei |
| Eletriptan |
50 |
1 – 1,5 |
4 timer |
Ja |
Grad av lipidløselighet har antakelig betydning for hvor lett et middel passerer blod-hjerne-barrieren. Sumatriptan er det minst lipofile av triptanene og eletriptan det mest lipofile. Imidlertid reguleres midlets konsentrasjonen i hjernen også av en membranpumpe i endotelet. Denne pumper selektivt noen substanser aktivt ut av hjernen. Eletriptan er et substrat for denne pumpen, og derfor kreves høye plasmakonsentrasjoner for å oppnå tilfredsstillende konsentrasjon i hjernen. Dette er antakelig grunnen til at forskjellen i effekt på de to utprøvde doser av eletriptan (40 mg og 80 mg) er større enn forventet ut fra serumkonsentrasjoner.
Nyere undersøkelser taler for at man oppnår høyere rate av smertefrihet og færre residiver når triptaner tas i tidlig, mild fase av anfallet (7).