På sykehuset i Solola
I Solola var trafikken kaotisk. Gutten begynte å miste bevisstheten, pupillene var stadig like store, men øyeaksene var asymmetriske. Resten var det litt vanskelig å vurdere i liggende stilling, og uansett kunne jeg ikke gjøre mer enn å sørge for at gutten hadde frie luftveier. På sykehuset stod personalet klart i mottakelsen, for det var ringt fra sykebilen at vi var på vei. Sykehuset var fattigslig, men legene virket profesjonelle. Bestilte røntgen og spinalpunksjon. CT hadde de naturligvis ikke. Legene var oppgitt da de fikk vite omstendighetene rundt ulykken. Jeg overlot ansvar for videre behandling til dem og drog hjem.
Noen timer senere var jeg tilbake på sykehuset. Min mistanke ble bekreftet. Gutten hadde åpen kraniefraktur og skulle overflyttes til nevrokirurgisk avdeling i Guatemala by, omtrent tre timers kjøring på god vei fra Solola. Jeg møtte guttens far, nyvasket, i de beste klær han hadde – bukser med pressfold og en blå jumper med Happy Coca Cola på. Han var fortvilet, men fattet og ute av stand til å skjønne hva som hadde skjedd. Han kunne fortelle at de bodde fire kilometer fra stedet der gutten var blitt funnet. Han hadde aldri gått så langt hjemmefra før. Faren mente at han kunne ha blitt bortført, og at han hadde klart å slippe unna ved å hoppe fra en bil. Rykter sa at han hadde vært alene og hadde krysset veien og var blitt truffet av en buss som bare hadde kjørt videre.
Faren ventet på at ambulansen skulle kjøre ham og gutten til Guatemala by. Han hadde ingen penger og visste ikke hva han skulle gjøre. Jeg gav ham penger nok til å klare seg noen dager i byen og til behandling, hvis det trengtes.
Da jeg kom tilbake til bilen, klarte jeg ikke lenger å holde følelsene tilbake. Ulykkens groteskhet, likegyldigheten til dem som kjørte forbi, uvitenheten til tilskuerne, farens hjelpeløshet – det ble for mye for meg.