Stafylokokkinfeksjoner

Doktoravhandlinger
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Vellykket behandling av stafylokokkinfeksjoner er avhengig av hurtig og korrekt identifikasjon samt påvisning av følsomhet for antimikrobielle midler. Utvikling av genotypiske metoder for påvisning av spesielle gener og for epidemiologisk typing har i stor grad kunnet tilfredsstille et økende krav til hurtig og korrekt påvisning av bakterienes egenskaper.

    I to av arbeidene er nye metoder (agglutinasjon) for diagnostikk av Staphylococcus aureus sammenliknet med koagulase og ulike metoder for deteksjon av TNase inkludert PCR. Undersøkelsen viste at agglutinasjonstestene hadde dårlig sensitivitet (75 %) for påvisning av S aureus som var meticillinresistente. Nyere agglutinasjonstester som har påkoblet antistoffer mot kapsel polysakkarid serotype 5 og 8 viste en betydelig bedre sensitivitet (98 %).

    Påvisning av oksacillinresistens hos koagulasenegative er komplisert. I ett av arbeidene er agarfortynning sammenliknet med Etest og PCR-påvisning av mecA-genet. Agarfortynning med et brytningspunkt for oksacillin på 0,5 mg/l vil i de aller fleste tilfeller korrekt påvise oksacillinresistens hos de vanligst forekommende koagulasenegative stafylokokker, men det anbefales fenotypisk identifikasjon av koagulasenegative stafylokokker og PCR-påvisning av mecA-genet ved alvorlige infeksjoner hvor valg av antibiotikum er avgjørende for behandlingsresultatet.

    S aureus spres lett i en barneavdeling. En forutsetning for å kunne følge spredningen av bestemte S aureus-stammer er at en har metoder som gjør det mulig å skille ulike stammer. I en av undersøkelsene er DNA- fingerprinting sammenliknet med fagtyping og plasmidprofilanalyse. Vi kunne vise at DNA-fingerprinting er en stabil metode som tillater differensiering mellom ulike S aureus-stammer. Ulempen med metoden er at bare 10 % av cellens genom blir gjenstand for analyse og at avlesning av båndmønstrene blir kompliserte.

    Bruk av PFGE (pulsed-field gel electrophoresis) har vist at fusidinsyreresistente S aureus assosiert med impetigo bullosa utgjøres av et klonalt utbrudd. Samme stamme er påvist flere steder i Norge samt i Sverige og Skottland. Stammen produserer exfoliatin A og B, og har MIC-verdi for fusidinsyre på 2 – 4 mg/l. Funnene hadde avgjørende betydning for utarbeidingen av nye retningslinjer for behandling av bulløs impetigo hos barn.

    Forekomsten av meticillinresistente S aureus (MRSA) i Norge er lav, men har de senere år vist en klar stigning. I alt ble 66 % av alle MRSA-isolater i Norge fra årene 1994 – 98 gjenstand for undersøkelse med resistensbestemmelse og PFGE. Vi påviste multiresistens i større grad i importerte MRSA-isolater, mens norske isolater i større grad var fusidinsyreresistente. Den genetiske forskjellen mellom isolatene var påfallende stor; hele 58 ulike PFGE-mønstre blant 81 isolater. Enkelte epidemiske kloner ble påvist, men ingen klon var spesielt fremtredende.

    Avhandlingens tittel

    Avhandlingens tittel

    Microbiology of staphylococcal infections

    Utgår fra

    Utgår fra

    Avdeling for mikrobiologi og virologi

    Institutt for medisinsk biologi

    og

    as Telelab

    Skien

    Disputas 14.2. 2004

    Disputas 14.2. 2004

    Universitetet i Tromsø

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media