Røyking og verdighet – en siste gang

Brev til redaktøren
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    I sitt innlegg i Tidsskriftet nr. 2/2004 gir Marianne Solli uttrykk for at hun kjenner meg (1). Mer interessant for allmennheten er spørsmålet om hvilke metoder vi som leger eller som samfunn vil bruke for å «påtvinge» andre en sunnere eller bedre livsstil. Det er lett å slå om seg med professoruttalelser og tall. Ingen betviler at røyking er usunt, i likhet med mye annet vi gjør, for eksempel å drikke søt brus eller spise mange pølser, for ikke å snakke om å innta alkohol. Men skal vi derfor forby pølsesalg eller skattlegge brus som alkohol? Hva blir det neste, kanskje saltet i maten? Problemet er: Hvor setter vi grensen med forbud og lovpålagte restriksjoner? Hvor bør vi heller gå frem på en mykere måte bare med forståelsens våpen? Jeg mener at når det gjelder en så kulturelt betinget uvane som røyking, må det i hovedsak satses mer på forståelse av egen og andres helse, men med den viktige begrensning at loven må brukes for å beskytte mot skadelig passiv røyking.

    Som lege vil jeg både overfor en pasient og den brede offentlighet spre saklig informasjon om helse og uhelse, inkludert tobakkens og andre nytelsesmidlers skader. Jeg vil tenke nøye igjennom mine metoder, slik at jeg ikke samtidig stiller meg på linje med folk eller metoder jeg forakter. Målet helliger, som kjent, ikke midlet fullt ut. Jeg mener faktisk at metoden betyr like mye som målet.

    Vi skal alle dø av noe, men vi skal ikke alle leve for noe – i betydningen leve et rikt liv. Dette innebærer å ha egen kontroll over livsstil og helse og ha frihet til å ta avgjørelser om det som angår en selv, selv om avgjørelsene av og til er gale. Overvåking og lovtvang må derfor doseres med respekt for individet, slik at den enkelte får handlingsrom. Etter min mening innebærer det også et røykerom, spesielt på sykehus.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media