Er kjærlighet nok?

Tore Gude Om forfatteren
Artikkel

Hørven, Freddy

Den indre fredsprosessen

Tanker, følelser, terapi. 222 s. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2004. Pris NOK 299

ISBN 82-05-32608-8

Freddy Hørven, privatpraktiserende klinisk psykolog, har gitt seg i kast med et omfattende og krevende prosjekt når han begir seg ut på reisen i den indre fredsprosess. «Fred er ei det beste, men at man noget vil,» uttalte Bjørnstjerne Bjørnson for langt over 100 år siden. Skulle dette oversettes til forfatterens språk, måtte det bli: «Først når indre fred er oppnådd gjennom betingelsesløs kjærlighet fra omsorgsgiver, kan en gjøre det en egentlig vil.»

Boken er delt i to hoveddeler. Den første handler om personlighetens dynamikk, mens den andre delen beskriver forfatterens terapeutiske fremgangsmåte: kognitiv følelsesterapi.

Hørven tar mål av seg til å nå et bredt publikum, så vel fagpersoner som den opplyste allmennhet med interesse for menneskers indre liv. Her oppstår noe av forfatterens dilemma: Han vil både formidle komplisert stoff til fagmiljøet og samtidig popularisere det hele for den alminnelige leser. Første del heller således mest i retning av en bok om oppdragelse og hvordan foreldre bør eller ikke bør være mot sine barn. Hovedbudskapet her er entydig fokusert på kjærlighet som kilde til den gode oppdragelse. Dette skal ikke bestrides, men de fleste foreldre vil etterlyse grensesetting som et viktig element i den kjærlige oppdragelse, noe forfatteren ikke nevner med et ord.

Hørven annonserer sin teoretiske referanseramme innen fenomenologi, hermeneutikk, systemteori og pragmatisme, mens både kognitiv og psykodynamisk teori ligger mellom linjene hele veien uten å bli gitt nevneverdig oppmerksomhet og referanse. Selv om terapimodellen presenteres som kognitiv følelsesterapi, et begrep undertegnede ikke har støtt på tidligere, svekker denne manglende referanse noe av bokens forankring i det som for mange fagpersoner vil være de mest kjente teorimodeller. Terapiformen beskrives som oppbyggelig, ikke nedbrytende (underforstått slik som andre terapiformer kan være). Forfatteren tenderer til å gi usaklige kommentarer om f.eks. psykodynamisk terapi, som han mener er opptatt med uhensiktsmessig konfronterende forsvarsbearbeiding og unyttig graving i fortiden. Samtidig hevder han at det er et grunnlag for vellykket terapi at terapeuten blir kjent med klientens (ikke pasientens) forhistorie («huske hendelser fra oppveksten …»). Videre beskriver han regresjonsterapi som en aktuell del av terapiprosessen og beveger seg da langt inn på det psykodynamiske området.

Etter å ha lest boken sitter man fortsatt igjen med spørsmålet om hvor kognitiv følelsesterapi egentlig kommer fra. Forfatteren kunne gjort det langt mer tydelig om modellen er utviklet av ham selv eller om den bygger på andre fagpersoners arbeid. Han tar altfor lett på spørsmålet om indikasjoner og kontraindikasjoner ved å anføre at terapiformen kan brukes overfor så å si alle psykiske lidelser, unntatt de demente med kognitiv svikt.

Når dette er sagt, skal Hørven ha honnør for en lettlest og pedagogisk velutformet bok. Den inneholder mange gode kliniske vignetter som gir et nært forhold til stoffet. Den kan gi helsearbeidere med interesse for psykologi nyttig lærdom, og første del har utvilsomt noe å gi de interesserte ufaglærte.

Anbefalte artikler