Førstegenerasjons antihistaminer
Antihistaminer, eller H1-reseptorantagonister, blokkerer hovedmediatoren som er involvert i allergiske reaksjoner – histamin. De eldre antihistaminene, som utgjør første generasjon av denne klassen, omfatter i Norge deksklorfeniramin (Phenamin, Polaramin), hydroksyzin (Atarax), alimemazin (Vallergan), prometazin (Phenergan), cyclizin (Marzine) og meklozin (Postafen, Peremesin). Disse har antiallergiske, antiemetiske og sederende egenskaper. Mot allergi benyttes først og fremst deksklorfeniramin. Da sedasjon er en fremtredende bivirkning av førstegenerasjons antihistaminer, er de ikke lenger førstevalg ved behandling av allergi i den generelle befolkningen.
Hydroksyzin, prometazin, cyclizin og meklozin er vist å være teratogene i dyreforsøk, mens studier på dyr ikke har vist slik effekt for deksklorfeniramin og alimemazin (tab 1) (1, 2, 5) – (10). Resultater fra dyrestudier kan dog ikke uten videre overføres til humanmedisinen, slik thalidomidkatastrofen viste oss. Thalidomid er ikke teratogent hos alle dyrestammer det er undersøkt på.
Tabell 1
Oversikt over antihistaminer og bruk under graviditet og amming. Må ikke tolkes som absolutte anbefalinger
|
Trygt under graviditet |
Merknader |
Trygt under amming |
Merknader |
| Førstegenerasjons antihistaminer |
| Deksklorfeniramin |
Førstevalg¹ |
Ikke teratogent i dyrestudier. Store humanstudier viser ikke teratogenisitet (2) |
Nei |
Humandata ikke publisert (1, 2, 8) |
| Hydroksyzin |
Nei |
Teratogent i dyrestudier. Motstridende humandata (2) |
Ja¹ |
Humandata ikke publisert, men lengst erfaring (1, 2, 8) |
| Alimemazin (trimeprazin) |
Nei |
Lite humandata publisert (1,2) |
Ja¹ |
Går over i morsmelk, men i lav konsentrasjon (1, 2) |
| Prometazin |
Ja¹ |
Teratogent i dyrestudier, men de fleste store humanstudier viser ikke teratogenisitet (2) |
Ja¹ |
Går over i morsmelk i lav konsentrasjon (1) |
| Cyclizin |
Ja¹ |
Teratogent i dyrestudier, men humanstudier viser ikke teratogenisitet (2) |
Nei |
Begrensede data antyder overgang i morsmelk i moderat konsentrasjon (1) |
| Meklozin |
Ja¹ |
Teratogent i dyrestudier, men store humanstudier viser ikke teratogenisitet (2) |
Nei |
Humandata ikke publisert (1, 2, 8) |
|
|
|
|
|
| Annengenerasjons antihistaminer |
| Cetirizin |
Førstevalg² |
Ikke teratogent i dyrestudier, begrensede humanstudier viser ingen teratogenisitet (2, 6) |
Nei |
Humandata ikke publisert (1, 2, 8) |
| Levocetirizin |
Førstevalg² |
Baseres på kunnskap om cetirizin (2, 6) |
Nei |
Humandata ikke publisert (1, 2, 8) |
| Loratadin |
Nei |
Overhyppighet av hypospadi (7) |
Ja¹ |
Barnets vektjusterte dose 0,46 – 1,1 % (9)³ |
| Desloratadin |
Nei |
Hypospadi rapportert for loratadin (7) |
Ja¹ |
Går over i morsmelk i lav konsentrasjon (9)³ |
| Ebastin |
Nei |
Lite humandata publisert (1, 2, 6) |
Nei |
Humandata ikke publisert (2) |
| Fexofenadin |
Nei |
Lite humandata publisert (1, 2, 6) |
Ja¹ |
Barnets vektjusterte dose 0,45 % (10)⁴ |
| [i] |
Flere store epidemiologiske studier er gjort for å kartlegge mulig risiko for fosteret ved bruk av antihistaminer tidlig i svangerskapet. Det er først og fremst førstegenerasjons antihistaminer som er studert. I en prospektiv studie basert på det svenske fødselsregisteret ble mer enn 17 000 kvinner som hadde brukt antihistaminer tidlig i svangerskapet identifisert (6). Indikasjonene var hovedsakelig svangerskapskvalme eller allergi. Andelen misdannelser blant barna til denne gruppen kvinner var som i normalbefolkningen. En metaanalyse av 24 studier på eksponering i første trimester overfor antihistaminer (som legemiddelgruppe, ikke spesifisert per virkestoff) og effekt på fosteret omfattet til sammen over 200 000 kvinner (11). Summert oddsratio for alvorlige misdannelser hos barn født av kvinner eksponert for antihistaminer i første trimester var 0,76 (95 % KI 0,60 – 0,94), noe som viser at det ikke er noen positiv assosiasjon mellom bruk av antihistaminer i første trimester og misdannelser hos de eksponerte barna.
I flere oversiktsartikler om behandling av allergi hos gravide vektlegges den lange erfaringen man har med første generasjons antihistaminer, og at store humane studier stort sett ikke har vist at disse er teratogene (3) – (5, 12). Klorfeniramin trekkes frem av flere forfattere som et førstevalg blant orale antihistaminer for behandling av allergi under svangerskap. Deksklorfeniramin, som er den venstredreiende isomeren av klorfeniramin, er registrert i Norge. Verken dyrestudier eller humane data forbinder dette preparatet med teratogenisitet (tab 1) (2).
Det finnes rapporter om sammenheng mellom bruk av antihistaminer i løpet av de siste to ukene før fødselen og økt risiko for retrolental fibroplasi hos premature barn med svært lav fødselsvekt (3).