Den psykotiske krisen – utvikling i en familieterapeutisk ramme

Behandlingsprinsipper i psykodynamisk familiebehandling

For å skape kontakt mellom behandleren og familien i den første samtalen er det viktig å møte pasienten og familien der de befinner seg i den aktuelle krisen. Det innebærer for det første en anerkjennelse av de store påkjenningene alle har gjennomgått og den kampen de har ført for å forsøke å løse problemene selv.

Dernest er det viktig å danne seg et bilde av sykdommens utvikling. Det omfatter den store betydningen prodromalsymptomene har for å tidfeste og forstå den livssituasjonen som satte i gang den psykotiske utviklingen (12). Her er de pårørende til stor hjelp når det gjelder å rekonstruere forløpet.

Av stor viktighet er det å hjelpe til med å oversette de psykotiske fantasiene og handlingene til bilder som familiemedlemmene kan fordøye og forestille seg. Dermed skjer det en avdramatisering, betydningen går i retning av familiære konflikter som ikke er helt annerledes enn det andre familier har. En forutsetning for dette oversettelsesarbeidet er at behandleren ikke rygger tilbake når han blir konfrontert med det ved første øyekast bisarre innholdet i de psykotiske forestillingene og handlingene, men viser interesse for å utdype og forstå meningen som skjuler seg i dem.

Handlingers betydning overses ofte i forsøket på å forstå pasienten. Vi er fortrolige med at en stor del av kommunikasjonen med omverdenen skjer i form av ikke-verbale signaler som mimikk, kroppsholdning, klesdrakt og handlinger. Det å gripe fatt i det som «handlingsdialogen» (13) er uttrykk for og forandre den til verbal kommunikasjon, reduserer nødvendigheten av å uttrykke seg via psykotisk atferd. Det å unnlate å spise morens mat og å skyve moren vekk, trekke seg tilbake på rommet sitt, gå bakom foreldrene osv. får betydning og intensjon som kan uttrykkes i ord.

I første rekke bør angsten som kommer til uttrykk i symptomene tolkes. I den refererte behandlingen bestod angsten hos Markus i det at han ikke skulle klare å komme seg løs fra avhengighetsforholdet til moren og utvikle mer avstand til foreldrene, slik at han etter hvert kunne forlate hjemmet.

Bebreidelser og kritikk bør tolkes som ønsker rettet mot den eller de andre. Det at foreldrene f.eks. kritiserte Markus for å gå bak dem i stedet for mellom dem som tidligere, viser at de ønsket at alt skulle være som før. Samtidig innså de at Markus måtte bli mer selvstendig. Dermed er et konflikttema tydeliggjort, og det faller naturlig å belyse de ulike sidene av dette problemet.

Spørsmålet om hvem som bærer skylden for den uheldige utviklingen, reises ikke av terapeuten. Skulle terapeuten falle for fristelsen til å bebreide noen i familien, ville behandlingen fort strande. Når et tillitsforhold mellom behandleren og familien er etablert, vil skyldspørsmålet ofte bli reist av ett eller flere familiemedlemmer. Det er da vikig at behandleren ikke avfeier slike følelser, men gir familiemedlemmene en mulighet til å forklare hvorfor de anser seg som skyldige. Som i Markus’ familie viser det seg da ofte at f.eks. overengasjementet fra morens side er lett å forklare ut fra tapet av trillingene.

Skyldfølelser vekker et behov av å mildne disse ved å ofre seg for den man føler skyld overfor. Det fører i sin tur til skyldfølelser hos den det gjelder. Relasjoner som preges av gjensidige skyldfølelser, blokkerer begge parter når det gjelder å utvikle ansvar og selvstendighet. Derfor er det viktig ikke å tabuisere skyldtemaet.

Å hjelpe til med å forankre pasienten i virkeligheten, øke pasientens kompetanse når det gjelder å løse konflikter i mellommenneskelige forhold, oppmuntre til skritt i retning av større selvstendighet, men samtidig bekrefte hvor viktige de nære relasjonene er, er et utviklingsarbeid som moderne behandlingsmodeller etterstreber.

Flere undersøkelser viser gode resultater med integrerte behandlingsmodeller, som alt etter pasientenes individuelle behov kombinerer farmako-, individual- og familieterapi (3). Familieterapi kan utgjøre en viktig byggestein i et slikt omfattende behandlingsopplegg.