Vellykket om kjønnssykdommer

Preben Aavitsland Om forfatteren
Artikkel

Moi, Harald

Maltau, Jan Martin

Seksuelt overførbare infeksjoner og genitale hudsykdommer

194 s, ill, tab. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2002. Pris NOK 265

ISBN 82-05-30108-5

Håndtering av pasienter med seksuelt overførte infeksjoner krever takt og innsikt. De rent medisinske forholdene blandes lett med skam, stigma, frykt, jus og løgn. Klinisk medisin møter samfunnsmedisinen i spørsmålet om smitteoppsporing. Denne håndboken gir glimrende hjelp for den praktiserende legen. Her får leserne både konkrete fakta og gode hverdagslige tips.

Boken starter med et kapittel om jus. Deretter følger en presentasjon av smittestoffene som gir seksuelt overførbare og genitale infeksjoner. Så presenteres ulike undersøkelsesmetoder i hvert sitt kapittel før sykdommene presenteres i 16 kapitler som utgjør hoveddelen av boken.

Den inneholder et vell av nyttige tips som legene umiddelbart kan ta i bruk. Boken kan derfor trygt leses fra perm til perm. Kapitlene er ryddig delt opp i underavsnitt, og viktige poenger er uthevet. Mange kliniske tilstander er illustrert med klare fargebilder.

Selv fant jeg gode poenger, konsentrert lærdom og praktiske råd i nesten hvert eneste kapittel. Kapitlet om soppinfeksjoner bør leses av mange kolleger. Forfatterne advarer mot å betrakte underlivskløe som sannsynlig soppinfeksjon og dermed anbefale reseptfri behandling for dette uten nærmere undersøkelse. Mikroskopiering av vaginalsekret for å sikre diagnosen tar jo bare et par minutter.

Kapitlet om kondylomer er en fryd å lese. Tilstanden avdramatiseres, differensialdiagnoser presenteres, og behandlingsindikasjonen avgrenses. La pasientene selv bestemme om de vil forsøke behandling; det er jo bare vorter. (Det rådyre preparatet Aldara får kanskje for velvillig behandling.)

Enkelte småfeil må rettes opp i kommende utgaver. I omtalen av smittevernloven er alle paragrafnumrene blitt feil. Bestemmelsen om gratis behandling for gonoré, syfilis og Chlamydia finnes ikke i smittevernloven § 4, men i blåreseptforskriften § 4.

Nestorene i norsk venerologi og gynekologi har her produsert en bok som bør bli en standard for norske medisinstudenter, allmennleger og helsesøstre ved ungdomshelsestasjoner. Spesialistkandidater i kvinnesykdommer og hud- og veneriske sykdommer vil kanskje finne den noe snau. De kan i stedet vurdere det internasjonale referanseverket Sexually Transmitted Diseases (1).

Anbefalte artikler