Etiologi
Årsaken til svangerskapskvalme er ukjent. Noen studier har satt hyperemesis gravidarum i sammenheng med økt konsentrasjon av humant choriongonadotropin (HCG). Nivåene av både HCG, østradiol og progesteron øker raskt i det tidsrommet hyperemesis gravidarum vanligvis debuterer. HCG ser ut til å virke tyreotoksisk gjennom en kryssreaksjon med thyreoideastimulerende hormon, og opptil to tredeler av pasientene med hyperemesis har forbigående hypertyreoidisme uten å være behandlingstrengende. Serotonin er en viktig transmittor i brekningsrefleksen, men har ikke vist seg å bli frigjort i større mengder hos pasienter med hyperemesis gravidarum.
Det er foreslått at pasienter med hyperemesis gravidarum har en øvre gastrointestinal dysmotilitet. Grunnen skulle være en høy konsentrasjon av progesteron, noe som kan gi relaksasjon av glatt muskulatur i tarm og dermed redusert motilitet. Det er imidlertid ikke funnet holdepunkter for redusert tarmmotilitet. Derimot kan det være grunn til å tro at gastrointestinaltractus hos hyperemesispasienter er mer sensitiv for nevrogene og hormonelle forandringer i tidlig graviditet. Videre er tømmingstiden for fast føde i ventrikkelen hos slike pasienter raskere enn hos friske gravide.
En annen teori går ut på at økningen av steroidhormoner i tidlig graviditet gir en forskyvning av pH i ventrikkelen. Dette kan føre til oppbluss av en subklinisk Helicobacter pylori-infeksjon. Det er vist at hyperemesispasienter har en høyere forekomst av IgG-antistoff mot Helicobacter pylori. Ved gastroskopi er det påvist økt tetthet av bakterien hos pasienter med hyperemesis gravidarum sammenliknet med kontrollpersoner, og graviditet kan i seg selv gi økt risiko for Helicobacter pylori-smitte. Det må understrekes at det hittil ikke er grunnlag for å forsøke å eradikere Helicobacter pylori hos pasienter med hyperemesis gravidarum.
Forhøyede enzymverdier forekommer hos opptil 50 % av pasientene med hyperemesis gravidarum. Dette kan helt eller delvis skyldes hypovolemi og malnutrisjon. Noen pasienter har også forhøyet amylasenivå, noe som antakelig skyldes stimulering av spyttkjertler.
Ulike immunologiske prosesser er sannsynligvis viktige for utviklingen av hyperemesis gravidarum. Det er funnet økt konsentrasjon av granulocytter med naturlig dreperfunksjon og av ekstratymale T-lymfocytter. Disse cellene er avgjørende for opprettholdelse av graviditet. Andre forskere har funnet økt føtal DNA-mengde hos hyperemesispasienter, antakelig som uttrykk for mulig svikt i den føtomaternelle barrieren. Andre studier viser økning av tumornekrosefaktor-alfa, som spiller en viktig rolle i inflammatoriske prosesser, og som induserer cellulær proliferasjon og differensiering. Det er også vist økt mengde av enzymet adenosindeaminase i serum.
Psykologiske forklaringer for hyperemesis gravidarum har vært fremsatt siden begynnelsen av 1900-årene, særlig med røtter i psykoanalytisk teori, og det er foreslått en rekke psykologiske intervensjoner. En av de mest seiglivede har vært en form for atferdsterapi, der den innlagte pasienten ikke fikk treffe familien, ikke fikk hilsener eller blomster og til dels måtte tørke opp sitt eget oppkast uten hjelp fra pleiepersonalet. Det finnes overhodet ingen dokumentasjon av effekten av en slik behandling.