Vanedannende medikamenter – forskrivningspraksis

Trine Bjørner Om forfatteren

Ved en reseptregistreringsundersøkelse fra samtlige apotek i Oslo og Akershus i en tomånedersperiode ble det påvist store variasjoner i legers forskrivning av vanedannende medikamenter (benzodiazepiner og kodeinholdige analgetika). Legene ble delt inn i gruppene høy-, medium- og lavforskrivere etter forskrivningsmengde. En liten gruppe leger står for en betydelig andel av forskrivningen.

Ifølge faglige retningslinjer er disse medikamentene primært ment for kortvarig bruk, men de forskrives likevel ofte for fast forbruk. Det forskrives mest til eldre personer. Blant de legene som forskriver mest var det flest mannlige leger.

I en kvalitativ intervjuundersøkelse av allmennpraktikere ble det påvist et misforhold mellom deres generelt restriktive holdninger til forskrivning og den faktiske forskrivningen. Det var en tendens til «å dele» ansvaret for beslutningen om forskrivning med den legen som først startet behandlingen og med pasienten selv. Dette kan ses som en tilpasning til konflikten mellom strenge faglige retningslinjer og kravene i legens praktiske hverdag. Forskrivning praktiseres ofte liberalt til eldre pasienter og til pasienter med flere andre sykdommer.

Leger opplever ofte konsultasjoner der forskrivning diskuteres som en presset situasjon, der kravet til handling blir stort. I praksis har legen bare tre valgmuligheter: forskrivning, forhandling eller avvisning av pasientens ønsker.

I disse situasjonene føler legene behov for solide argumenter for sine valg. Forståelsen av pasientens situasjon blir viktig. Det var en tendens blant legene til å gruppere sammensatte problemer i et begrenset antall kategorier. Slike forenklede modeller kan være nyttige for raskt å avgjøre om pasienten skal tilbys resept eller eventuelt behandling uten medisiner. Vi fant åtte slike kategorier: pasienter med kronisk angst, pasienter med søvnvansker, smertepasienter, pasienter med reaksjon på somatisk sykdom, kortvarige kriser, pasienter som kjemper for å opprettholde et verdig liv, pasienter i låste livssituasjoner og den mestrende pasient.

Samtlige av de legene som ble intervjuet, benytter disse kategoriene. De legene som forskriver mest medisiner, legger vekt på kronisk angst og låste livssituasjoner, mens leger som forskriver mindre, oftere legger vekt på søvnvansker, smerter og reaksjoner på alvorlig sykdom som begrunnelse for forskrivning. De legene som forskrev minst, la vekt på pasientenes egen evne til å mestre problemer uten medikamenter.

En større spørreskjemaundersøkelse konkluderte med at ikke-medisinske begrunnelser er viktige for beslutning om forskrivning. Det ble påvist sammenheng mellom å forskrive mye og det å være mannlig lege, å la pasientene påvirke forskrivningen, å forskrive medikamenter uten konsultasjon og å oppleve forskrivning som problematisk.

Resultatene av studien tilsier at kvaliteten på forskrivningspraksis kan bedres ved at leger mer aktivt reflekterer over hvordan ikke-medisinske forhold påvirker forskrivningspraksis, og ved å forbedre praksisrutiner, blant annet ved ikke å forskrive uten samtidig konsultasjon.

Forbedret forskrivningspraksis kan føre til en reduksjon i avhengighet og misbruk av disse medikamentene. En forbedret forskrivningspraksis betyr imidlertid ikke bare at forskrivningen reduseres, men at de pasientene som trenger behandling, får de riktige medikamentene forskrevet i riktig dosering og for riktig behandlingsvarighet.

Avhandlingens tittel

Benzodiazepine and minor opiate prescribing in primary health care

Utgår fra

Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin

Disputas 4.6. 2003

Universitetet i Oslo

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler