Afrikansk flåttyfus

Mogens Jensenius Om forfatteren
Artikkel

Stadig flere nordmenn reiser til tropiske områder på den sørlige halvkule hvor de kan smittes av eksotiske sykdommer. Et eksempel på slik reiserelatert tropesykdom er afrikansk flåttyfus, en nylig beskrevet febersykdom som i kjølvannet av safariturismen til Afrika er blitt et raskt økende reisemedisinsk problem i Europa og andre steder. Sykdommen tilhører gruppen flekkfeberrickettsioser og forårsakes av bakterien Rickettsiaafricae, som overføres av storfeflått på landsbygden i Afrika sør for Sahara. Sykdomsbildet er vanligvis mildt og selvbegrensende, men komplikasjoner forekommer, og tilstanden kan forveksles med malaria og andre tropesykdommer.

Hensikten med foreliggende arbeid var å beskrive epidemiologiske, kliniske, laboratoriemessige og forebyggende forhold ved reiserelatert afrikansk flåttyfus. I en seroepidemiologisk studie av 152 førstegangsreisende til landsbygden i Afrika sør for ekvator, fant vi en prevalensrate av R africae-infeksjon på 8,6 %. I en etterfølgende prospektiv kohortstudie av 940 korttidsreisende til samme region, var insidensraten av afrikansk flåttyfus 4,0 – 5,3 %. Risikofaktorer i disse to undersøkelsene var jakt, langvarig opphold på landsbygden, reise til det sørlige Afrika, samt reise om sommeren (november – april). Sykdomsbildet i kohortstudien var dominert av influensaliknende plager, mens mer spesifikke tegn på afrikansk flåttyfus, slik som eschar (en svart sårskorpe med tilgrensende rød halo), regional lymfeknutesvulst og et vesikuløst hudutslett, kun ble sett hos 50 % av pasientene. I en studie av hematologiske og biokjemiske parametere i sykdommens akuttfase hos 108 pasienter påviste vi signifikante fall i antall hvite blodceller, lymfocytter og trombocytter, samt signifikante økninger i serumnivåene av C-reaktivt protein og alaninaminotransferase.

Den systemiske inflammatoriske responsen ved afrikansk flåttyfus ble undersøkt hos 15 pasienter. Her påviste vi aktivering av von Willebrands faktor og E-selektin, begge markører for inflammasjon i karendotel, og en økt utskilling av ulike inflammatoriske cytokiner og kjemokiner, samt en mer forsinket aktivering av antiinflammatoriske cytokiner.

I en studie av antistoffsvaret fant vi at pasienter med afrikansk flåttyfus serokonverterte signifikant senere enn pasienter med middelhavsfeber forårsaket av Rickettsia conorii. I tillegg viste vi at tidlig behandling med doksycyklin hindrer utviklingen av antistoffer mot R africae hos mange pasienter med afrikansk flåttyfus.

Det er vanskelig å sette i verk forebyggende tiltak mot afrikansk flåttyfus. I en laboratoriestudie fant vi at 20 % løsninger av dietyl-3-metylbenzamid (DEET), en velkjent insektsrepellent, og KBR 3023, en nylig utviklet piperidinsubstans, kun hadde kortvarig effekt mot Amblyomma hebraeumflått, den viktigste vektoren av R africae i det sørlige Afrika.

Avhandlingens tittel

African tick bite fever in travellers. Epidemiology, presentation, inflammatory and immune responses, and prevention

Utgår fra

Medisinsk klinikk

Aker universitetssykehus

og

Kompetansesenteret for import- og tropesykdommer

Ullevål universitetssykehus

Disputas 30.8. 2003

Universitetet i Oslo

Anbefalte artikler