Diskusjon
Skolen kan spille en viktig rolle som normsender for røykfrihet – direkte gjennom undervisning og lærernes formidling av holdninger, indirekte gjennom de signaler som skolens regelverk gir. I grunnskolen praktiseres et forbud mot røyking som gjelder både elever, lærere og besøkende til skolen (11). Dette bidrar til å skape en atmosfære der røykfrihet er norm.
En rekke studier gjort i videregående skoler viser at skolens bestemmelser om røyking både har sammenheng med antall røykere på skolen og sigarettforbruk per røyker (12 – 14). En sammenliknende studie i England viste eksempelvis at andel røykere på skoler med røykeforbud var 20 % blant elever over 16 år og 16 % blant lærere. På skoler uten tilsvarende regelverk røykte henholdsvis 32 % av elevene og 34 % av lærerne. Undersøkelsen viste dessuten at elevene på skoler med røykeforbud ikke kompenserte med økt forbruk etter skoletid (15). Tilsvarende resultater er funnet blant sysselsatte i forbindelse med innføring av restriksjoner på røyking på arbeidsplasser (16, 17).
Undersøkelsen viser at skoler med handlingsplan mot tobakk har færre lærere og elever som røyker på skolen og i større grad har satt av ekstra undervisningstid til opplysningstiltak om røyking. For å avgjøre om det er innføring av handlingsplan som er årsak til lite røyking blant lærere eller om årsaksretningen er omvendt, trenger vi en undersøkelse med en diakron design. At også elevene i noe mindre grad røyker på skoler med handlingsplan, kan tolkes i retning av at det er handlingsplaner som produserer de ovennevnte resultatene.
Med dagens regelverk er det opp til den enkelte skole hvordan de vil forholde seg til undervisning om og restriksjoner på røyking. Dette resulterer i svært ulik praksis. Et sterkere påbud fra skolemyndighetene enn en oppfordring – som det strategiplanen nå gir – kan være et virkemiddel for å jevne ut ulikhetene.
En undersøkelse gjennomført for Prosjekt 16 – 19 viser at hele 53 % av norsk ungdom mellom 16 og 19 år kunne tenke seg at deres skole var røykfri innen år 2000 (18). 94 % av alle 16-åringer i Norge går på videregående skole, 83 % av alle 18-åringer (19). Skolen er en arena hvor man fortsatt kan nå ungdom i slutten av tenårene med informasjon om røyking. Når elevene tillates å røyke på skolen og ofte røyker sammen med undervisningspersonellet, styrker dette forestillingen om røyking som en normalisert og sosialt akseptert atferd. Holdningsskapende arbeid overfor ungdom vil bli mer effektivt hvis det kan utføres sammen med et universelt regelverk som er konsistent med budskapet i undervisningen om tobakk (20, 21).
Det er imidlertid observert enkelte utilsiktede utfall av tiltak som har hatt til hensikt å denormalisere røyking. I subgrupper av ungdom som fra før kjennetegnes av en helsenegativ kultur, f.eks. black metal-rockere – har negativ informasjon om tobakk ført til at tobakkspakken oppvurderes som en sosial markør og faktor for identifikasjon (22). Trolig vil det heller ikke være problemfritt å innføre røykeforbud på skolene. En kanadisk undersøkelse viste at skolene rapporterte om vanskeligheter med å håndheve et slikt regelverk. Til dels hadde forbudet resultert i at røykingen bare hadde flyttet over til et annet sted. Dette var ofte fortauer eller trafikkerte gater, og innebar i noen tilfeller fare for ulykker. I tillegg hadde skolene mottatt naboklager. Mindre enn 29 % mente likevel at forbudet hadde skapt problemer for skolen (23).
I Norge oppgir 20 % av røykerne i aldersgruppen 16 – 19 år at de seriøst vurderer å slutte innen 30 dager, ytterligere 30 % vurderer seriøst å slutte innen seks måneder (18). Et forbud mot røyking på skolen kan derfor resultere i at personer som allerede er i en forberedelsesfase i forhold til det å slutte, kan bli mer motivert til å ta den endelige beslutningen (14, 24).