Ph uttales f unntatt i knapphull og kjepphest

Norske betegnelser

Vår interesse beror på at vi finner det upraktisk og tidsødende ikke å vite hva man skal holde seg til. Vi har derfor sett på Norsk legemiddelhåndbok2001 (4), Felleskatalogen2003 (5), Skikk og bruk i Tidsskriftet (6), Arbeidsgruppen for antibiotikaspørsmåls (AFAs) utgivelser (7), Norske legemiddelstandarder2002 (1) og en engelsk (8) og en amerikansk kilde (2). Noen eksempler er gitt i tabell 1.

Norsk legemiddelhåndbok og Anatomisk terapeutisk kjemisk (ATC) legemiddelregister i Felleskatalogen (gul del) ser rimelig samstemte ut. Uten at prinsipper for norsk skrivemåte er gitt, ser det ut til at ph er blitt f. Noen c-er er blitt k der det passer med uttalen, som i kloramfenikol og klindamycin, men -cyklin, -cillin (-killin kan være drøyt) og -mycin. Colistin uttales med k men forblir med c i begge bøker. X-er er blitt til ks – men hvorfor ikke i ceftriaxon? Z-er beholdes. E på slutten av navn sløyfes. Sammensatte stoffer som penicilliner og beta-laktamaseinhibitorer omtales i ATC-systemet upresist som ampicillin og enzyminhibitor (hvilket enzym og hvilken inhibitor?). Dette er uhensiktsmessig i faglige tekster. Andre velger den enkle måten med bindestrek (ampicillin-klavulanat). Cilastatin er prinsipielt en annen slags inhibitor og bør skrives annerledes.

Felleskatalogens gule del lister midler som er registrert i Norge med stort sett fornorskede navn. I preparatomtalene (hvit del) er virkestoffet angitt på latin. Stoffets navn finnes i selve brødteksten med norsk stavemåte (tab 1).

Norsk legemiddelhåndbok følger stort sett farmakopénemdens fastsatte norske skrivemåte, mens AFA opererer med mindre fornorskede skrivemåter.

Etter diverse telefoner – vi er nok trege – fikk vi noe større innsikt i boken Norske legemiddelstandarder2002 (1). Den har i sin del 2 en nyttig ordliste med kolonner med latinske, engelske og ikke minst fastsatte norske navn. Fastsettelse av bl.a. norske navn på legemidler som gjelder for alle som har adgang til å tilvirke eller selge legemidler, er gitt i Forskrift for legemidlers kvalitet, standard m.m. Så dette må være en viktig kilde. Her finner vi for eksempel ceftriakson og kolistin. Ved forespørsel til Den norske farmakopékommisjon (rådgivende overfor Statens legemiddelverk) oppgis at man ikke har klart formulerte regler for hvordan man bestemmer norsk skrivemåte. Men for antibiotika synes skrivemåten rimelig konsekvent, selv om praksis for når c blir k synes noe uklar. Vi finner ikke gruppenavn og sammensatte preparater i boken. Når stoffene innlemmes i den europeiske farmakopeen, tas de inn i Norske legemiddelstandarder.

Tidsskriftet har få oppslagsord for antibiotika. Man vil ha kefalosporiner og tetrasykliner som samlenavn for gruppene Dette støttes av Lindskog (9), mens Øyri inntar andre standpunkter (tab 1) (10). Kefalosporinenes navn stammer fra en soppstamme med det latinske artsnavnet Cephalosporium acremonium – isolert fra Cagliaris kloakk i 1945. Etter taksonomiske fremskritt heter produsentorganismen nå Acremonium chrysogenum (3). Stavelsen cephalo- (gjelder hodet) kan altså føre til språklig hodepine. Den føres ofte helt tilbake til greske kephalë.- , og dette føres som argument for å skrive kefalosporin på norsk. Dette på tross av at det ikke er noen vi har støtt på i Norge og veldig få vi har hørt internasjonalt, som uttaler cefalosporinene med k. Etter Øyri kan man skrive cef- eller kef- (10). Men ordstammen har eldre røtter: I protoindoeuropeisk er det ghebh-el-. Av samme rot springer det norske gavl og engelske gable også ut (husets hode?).