Diskusjon
Deegen var en erfaren radesykelege som i 1776 nettopp hadde vært i København med 13 pasienter fra Lister. Disse skulle vurderes av en spesialist på området, professor Lanus Bang (1737 – 1808), ved Frederiks Hospital. Radesyke, eller lues inveterata som betegnelsen var i København, ble diagnostisert hos ni av de 13 pasientene. Under oppholdet i dette spesialiserte sykehusmiljøet må Deegen ha blitt vel fortrolig med radesykens symptomatologi og med vanlige differensialdiagnoser som skjørbuk, skabb og lepra.
I det foreliggende materialet fra Flekkefjord hadde en pasient «maculae scorbutica», men vedkommende hadde i tillegg sår i ansiktet og på kroppen samt såkalt maurkrypingsfølelse i nesen. Ingen syntes å ha sensibilitetsforstyrrelser eller perifere lammelser typiske for lepra, mens 11 % hadde skabb. Med utgangspunkt i dr. Deegens faglige bakgrunn er det trolig at hans radesykepasienter hadde korrekt diagnose – i hvert fall i forhold til autoritative danske definisjoner av denne tilstanden.
De dansk-norske myndighetene hadde pålagt prestene å rapportere forekomst av radesyke i deres respektive menigheter slik at de syke snarest mulig kunne isoleres og sykdommen behandles. Men ettersom sykdommen var svært stigmatiserende, og behandlingen ofte skremmende, holdt mange symptomene for seg selv lengst mulig. Hvor stor andel av Sørvestlandets radesyke som ble registrert og behandlet, er derfor ganske uvisst. Sikkert er det at av de omkring 30 000 som i 1780 – 90-årene levde i Lister og Mandal Amt, var omkring 1 000 innlagt for behandling i radesykehusene i Flekkefjord og Mandal i løpet av en 17-årsperiode (van den Hagen CB, upubliserte data). Trolig representerte disse 1 000 pasientene hovedsakelig avanserte sykdomstilfeller og pasienter med lesjoner som ikke kunne skjules. Tall fra Bratsberg Amts Sygehus i Porsgrunn, hvor det i 70-årsperioden 1775 – 1845 ble behandlet i alt 6 000 – 7 000 radesyke pasienter, viser at sykdommen også var svært utbredt i Telemark, særlig i første del av denne perioden (2, 6).
Hos voksne ble radesyken angivelig ofte overført ved seksuell kontakt (5), men hyppig smittespredning innen familier, også til barn og gamle, fikk mange til å tvile på at dette primært var en venerisk sykdom. Lesjoner i genitalia var ikke ansett som særlig typisk for radesyken (6). I Deegens materiale forekom genital affeksjon hos 15 % av pasientene, men skabb og andre ikke-luetiske årsaker har trolig vært vanlig forekommende i denne pasientgruppen.
I den tids Norge var det utvilsomt mange forhold som fremmet ikke-venerisk spredning av sykdommen, spesielt uvitenhet, trangboddhet og manglende hygiene. Dessuten har utbredt under- og feilernæring sannsynligvis medført nedsatt forsvar mot smittestoff i deler av befolkningen. Hyppigheten av intrafamiliær, trolig ikke-venerisk spredning reflekteres også i Deegens materiale – 37 % av pasientene var innlagt sammen med en eller flere familiemedlemmer.
Behandlingen av radesyken var naturlig nok preget av samme rådvillhet som diagnostikken – de fleste mente at kvikksølv var en nødvendig ingrediens, som ble brukt utvendig som smørekur eller innvendig som sublimatpiller eller kalomelpulver (2). Smørekuren resulterte etter noen dager i heftig spyttflod, som etter humoralpatologiske prinsipper skulle tømme sykdomsgiften ut av kroppen. Ofte ble doseringen for høy, spesielt ved invortes kvikksølvtilførsel. Pasientene fikk da lammelser, svullen tunge, smertefulle munnsår og etter hvert tannløsning. Mange radesyke var av gode grunner mer redd behandlingen enn sykdommen.
De behandlende leger var vanligvis overbevist om fortreffeligheten av sin egen kur, og det er vanskelig å få en objektiv oppfatning om effekten av de ulike regimene. Ekstra vanskelig er selvsagt vurderingen av mulige terapieffekter ved en sykdom hvor naturalforløpet var så variabelt og hvor infeksjonen i de fleste tilfeller ebbet ut av seg selv. Kanskje var regelmessig sårpleie, bedre hygiene og allsidig ernæring vel så viktige for utfallet som legenes risikable kurer med toksiske medikamenter.
Radesyken var en typisk armodssykdom. De fleste som har studert sykdommen nærmere, hevder at det var bedringen i generelle levekår fra 1850-årene og utover som førte til at radesyken forsvant fra Norge. Men også endringen i diagnostisk terminologi fra radesyke til syfilis kan selvsagt ha medvirket til den raske reduksjonen i rapporterte tilfeller på slutten av 1800-tallet (1, 2).