Dr. John Snow – en virkelig helt
Dr. Stockmanns litterære heltestatus hviler langt på vei på at hans motparter, spesielt hans bror, fremstilles som uforklarlig ondskapsfulle, nesten karikerte, og at de på en måte avindividualiseres og blir representanter for noen andre enn seg selv. Herman Anker påpeker at det ikke er dr. Stockmanns storhet som er det påtakelige i En folkefiende. Det er de andre, doktorens motparter som er så små og ynkelige, og at «Stockmann på denne bakgrunn tar seg stor ut, og får relative dimensjoner» (11). Bedømmelsen av enhver, også dr. Stockmann, må skje i forhold til noe, eller noen.
En måte å forstå dr. Stockmann og hans manglende suksess på, kan derfor være å sammenlikne ham med en annen. Da er det naturlig å holde ham opp mot en som i en mer eller mindre tilsvarende situasjon, oppnådde resultater – i motsetning til dr. Stockmann. Derfor vil jeg sammenlikne fiksjonsfiguren Tomas Stockmann med en av samfunnsmedisinens virkelige helter, den engelske legen John Snow (1813 – 58) (fig 2) som ble berømt bl.a. på grunn av sin innsats under koleraepidemiene i London i 1850-årene. Både dr. Stockmann og dr. Snow arbeidet før bakteriologiens gjennombrudd, begge var visjonære, og begge kjempet mot forurenset vann.
John Snow var født i York i 1813. Etter å ha vært lærling hos flere leger og apotekere bl.a. i Newcastle kom han til London 23 år gammel og startet en bemerkelsesverdig, om enn kort medisinsk karriere (12). I oktober 1838 etablerte John Snow seg som allmennlege i London. Han var en av de første som tok i bruk eter som anestestimiddel og senere kloroform. Han utviklet det tekniske utstyret til bruk ved narkose og han utarbeidet doseringstabeller. Han var meget arbeidsom og systematisk og fikk raskt ry som en av de fremste anestesiologene i London. Han skrev bøker og vitenskapelige artikler og blant hans kliniske bragder var rollen som fødselsanestesiolog for dronning Victoria. Som person beskrives John Snow som langt fra upåfallende. En samtidig beskriver ham som «a quiet man, very reserved… not easily to be understood and very peculiar» (12). Han var lite sosial, men hadde åpenbart en vitenskapelig legning og en høy integritet. Han var ungkar, vegetarianer og avholdsmann og han var glad i å spasere, gjerne meget lange strekninger. Han hadde fra tidlig i livet et spesielt forhold til rent vann som han drakk mye av, gjerne egendestillert. «He was obsessed with clear water,» sies det (12). Og det var forholdet til vann som gjorde dr. Snow til samfunnsmedisinsk helt akkurat som dr. Stockmann. Den heltestatusen kom riktignok lenge etter hans død, det var først på 1930-tallet John Snows bragder under koleraepidemiene i London i 1850-årene kom frem i lyset igjen (13).
Lenge før spesifikke smittestoffer ble identifisert og mens striden mellom kontagionistene og miasmatikerne fortsatt pågikk, utviklet John Snow sin hypotese om at kolera smittet gjennom drikkevannet. Han startet en omfattende og meget arbeidskrevende kartlegging av sammenhengen mellom drikkevannskilde og koleraforekomst i deler av London, og han gjorde oppsiktsvekkende funn.
John Snow var både basalforsker, kliniker og epidemiolog. Han gjorde sine kliniske funn, observerte hvordan koleraen spredte seg og beskrev hvordan pasientene ble dehydrerte og døde. Han undersøkte drikkevannet kjemisk og mikroskopisk og utviklet sine hypoteser som han testet med omfattende epidemiologiske studier. Han jobbet mye alene, han var prinsippfast og ikke minst svært utholdende.
Selv om dr. Snow trodde sterkt på sine teorier om koleraens smittevei fra vannet via tarmen og inn i kroppen, var han ydmyk da han fremla sine meninger og funn: «These opinions respecting the cause of cholera are brought forward, not as matters of certainty, but as containing a greater amount of probability in their favour than any other, in the present state of our knowledge» (14).
Han oppdaget at innbyggere som fikk sitt drikkevann fra Southwark and Wauxhall Water Company, som hadde sitt vanninntak i Themsen like ved et kloakkutslipp, hadde en koleradødelighet på 160 per 10 000 innbyggere. De som derimot fikk vannet sitt fra Lambeth Water Company, hadde en tilsvarende dødelighet på kun 27 per 10 000 (12). Under et kolerautbrudd i september 1854 vakte en vannpumpe i Broad Street hans interesse, og det er denne pumpen som er blitt selve symbolet på Snows arbeid. Han oppdaget nemlig at vannet i denne pumpen, som skal ha hatt en spesiell smak og derfor ble foretrukket også av folk som ikke bodde i området, var forurenset. Han tegnet et detaljert kart over koleradødeligheten rundt denne vannpumpen. I et møte med de lokale myndigheter om kvelden 7. september 1854 fremla han sine funn. Og som han selv enkelt og lakonisk bemerket i sine notater: «In consequence of what I said, the handle of the pump was removed on the following day» (15). Forurensningens videre helseskade ble hindret, selv om mange har påpekt at den aktuelle epidemien allerede var på retur – slik situasjonen ofte er når tiltak iverksettes.