Teapeutisk samfunn for misbrukere

Per Vaglum Om forfatteren

Leon, George De

Det terapeutiske samfunn

Teori, modell, metoder. 446 s. Oslo: Universitetsforlaget. Pris NOK 398

ISBN 82-15-00266-8

Amerikaneren George De Leon har vært en sentral person i forbindelse med de såkalte hierarkiske terapeutiske samfunn for narkomane som ble utviklet i slutten av 1950-tallet i USA med Synanon som pionerinstitusjonen. I motsetning til de terapeutiske samfunn som ble utviklet innfor psykiatrien (Main, Maxwell Jones, Thomstad) og som brukte psykodynamisk individual-, gruppe- og familiepsykoterapi, baserte de terapeutiske samfunn for misbrukere seg i stor grad på selvhjelpsmodellen. I Norge har rusmisbrukere vært behandlet i begge typer terapeutiske samfunn. For tiden er det bare seks hierarkiske terapeutiske samfunn i Norge. Det er her man har tatt initiativet til å oversette denne omfattende, grundige og detaljerte gjennomgangen av teori, modell og behandlingsmetoder til det terapeutiske samfunn. Boken egner seg som en basis innføringsbok både for stab og beboere. Her får man en omfattende redegjørelse for hele konseptet, dets normer og verdier, hvordan man tenker seg at misbruket kan påvirkes gjennom å leve lenge i dette fellesskap, hva som forventes av beboere og behandlere, hvilke terapeutiske intervensjoner man har hatt gode erfaringer med, hvordan de skal utføres, osv. Selvsagt er mye preget av at forfatterens erfaringer er fra USA, men Dag Furuholmen har tilføyd mange relevante og godt formulerte norske modifikasjoner.

Som eneste lærebok for staben er den imidlertid ikke å anbefale. Det drøftes for lite hvilke problemer staben kan møte i arbeidet med å opprettholde f.eks. struktur, rasjonell autoritet, empati og lavt aggresjonsnivå, som kan undergrave det terapeutiske arbeidet. Leseren får heller ikke noe inntrykk av den voldsomme provokasjonen det er på egen person å arbeide i et slikt samfunn. Irrasjonelle faktorer i terapeut-pasient-forholdet som overføring og motoverføring er ikke nevnt. Forfatteren unngår helt å ta ordet psykopati i sin munn, og drøfter heller ikke faremomentene ved at antisosiale og narsissistiske beboere (og stab) kan misbruke modellen gjennom å utnytte eller manipulere sine medbeboere. Slike personer kan stortrives i terapeutiske samfunn, men uten å forandre seg noe. Det er også synd at man ikke har tatt med et kapittel om den norske forskningen om terapeutiske samfunn, når boken er ment å skulle ha en så sentral plass i utdanningen. Jeg vil ubeskjedent foreslå (1). Gjennomgangen er dessverre summarisk og ukritisk positiv, og kan komme til å bidra til at nye stabsmedlemmer får en urealistisk forventning til resultatene. Effektforskningen er fortsatt mangelfull, og er derfor en utfordring til det norske. Ideen om et terapeutisk heldøgns bofellesskap der deltakernes problemer først får «spille seg ut», men deretter blir gjenstand for terapeutisk bearbeiding, er en idé som fortsatt fascinerer. Problemet er at det er lettere å legge opp til at problemene viser seg, enn det er å bearbeide dem terapeutisk. Det krever en meget høy grad av profesjonalitet, noe initiativet til å få denne boken oversatt, forhåpentligvis er et uttrykk for.

1

Ravndal E, Vaglum P. Why do drug abusers leave the therapeutic community? Problems with attachment and identification in a hierarchical therapeutic community. Nordic J Psychiatry 1994; 48: 4 – 55.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler