Alkoholismens kulturhistorie

Olaf Gjerløw Aasland Om forfatteren
Artikkel

Schrumpf, Ellen

Berus Eder

Norske drikkekulturer i de siste 200 år

293 s. Oslo: Unipax, 2003. Pris NOK 298

ISBN 82 -530-2601-3

Hva er det som gjør at et folk som drikker så lite som nordmenn, har hatt en av de mest omfattende avholdsbevegelser i verden? Hvorfor finnes det ikke noe annet land hvor så mange kontroversielle alkoholpolitiske tiltak, som monopolordninger, strenge salgs- og skjenkebestemmelser eller aldersgrenser, har latt seg gjennomføre – samtidig? Selv trodde jeg forklaringen var at for oss nøysomme nordmenn har alkoholen vært forbeholdt helg og andre spesielle anledninger. Drakk man på feil tid eller sted ble det slått hardt ned på fordi man brukte av fellesskapets goder til egen fordel.

Etter å ha lest denne boken har jeg lært at det kanskje ikke var slik, i alle fall ikke på begynnelsen av 1800-tallet. Alkohol, og særlig brennevin, ble nemlig oppfattet som sunt, nyttig, styrkende og nødvendig – man trengte to glass daglig for å holde ut i jobben. I 1857 skrev Eilert Sundt klokt og moralistisk Om Ædruelighedstilstanden i Norge, og ikke lenge etter dukket Det norske totalavholdsselskap opp. Scenen var satt for et dramatisk nasjonalt spill med fire roller: avholdsmannen, alkoholbrukeren, alkoholikeren og alkoholeksperten.

I spillet, der flere akter fremdeles gjenstår, kan denne boken langt på vei brukes som rollehefte, selv om jeg gjerne hadde sett at noen av rollene var tydeligere, særlig alkoholbrukerens. Det begynner så bra, med en påpeking av at historien om rusens positive sider har kommet i skyggen av beretningen om avholdsbevegelsens vekst og fall. Med resten av innledningskapitlets elegante syntetisering av sentrale alkoholsosiologer som Jo Gusfield og Dwight Heath, supplert med tungvektere som Michel Foucault og Zygmunt Bauman, setter man seg godt til rette i lesestolen for å finne linjene frem til vårt moderne pluralistiske og udogmatiske alkoholsamfunn.

Likevel må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Det blir de alkoholavhengige, de som ikke kan holde måten, som får hovedrollen, med god støtte fra eksperter (og leger) som Ragnar Vogt, Johan Scharffenberg, Ingeborg Aas og Gabriel Langfeldt. Disse uttaler seg med stor suffisanse om hvorfor noen blir alkoholikere og andre ikke, og f.eks. om hvorfor alkoholikere helst ikke bør få barn.

Hvor er beretningen om ekspertenes egne alkoholvaner, og om kunstnernes, journalistenes, politikernes og kvinnenes? Jeg finner ikke svar på hvorfor noen leger stod frem som alkoholeksperter, mens de fleste mente at alkoholproblemer ikke var medisinske problemer, og at alkoholikere verken hørte hjemme i helsevesenet eller i trygdevesenet.

Ikke desto mindre er boken meget leseverdig og en ypperlig manual til juledrammen.

Anbefalte artikler