Internasjonale kongresser i Norge bør kunne inngå i spesialistutdanningen

Henning Onarheim Om forfatteren
Artikkel

Det arrangeres få internasjonale kongresser i Norge. Brannskadeavsnittet ved Haukeland Universitetssykehus var i september i 2003 arrangør for en stor europeisk brannskadekongress, 10th Congress European Burns Association. Brannskadebehandling er komplisert og med mange aspekter som bare i beskjeden grad dekkes ved ordinære videreutdanningskurs i Norge. Vi søkte derfor allerede i november 2002 om at deltakelse på denne kongressen kunne godkjennes med inntil 20 valgfrie kurstimer for spesialistutdanning i anestesiologi, generell kirurgi og plastikkirurgi.

Etter 16 ukers saksbehandlingstid avslo sentralstyret i februar 2003 søknaden fordi deltakelse i kongresser vanligvis ikke godkjennes som ledd i spesialistutdanningen og fordi medisinfirmaer var involvert i arrangementet (separate satellittsymposier). De tre aktuelle spesialitetskomiteene hadde gått imot godkjenning av kongressen, men med noe forskjellig argumentasjon.

Vi opplevde avslaget om godkjenning som urimelig regelstyrt og uten vurdering av utdanningstilbudets reelle faglige innhold. Både de tre spesialitetskomiteene og sentralstyret synes ensidig å ha hengt seg opp i en passus i gjeldende retningslinjer om at «kurs arrangert av firmaer ut fra økonomiske interesser eller markedsføring ikke godkjennes», og at «utstillinger må plasseres utenfor kurslokalet» (1).

Vi hadde påpekt at satellittsymposier ikke var medregnet i det timetall det var søkt godkjenning for. I de generelle spesialistregler heter det at «deltakelse i kongresser godkjennes vanligvis ikke som ledd i spesialistutdanningen». Denne bestemmelsen er ikke til hinder for å godkjenne en kongress der det alternative kurs- og utdanningstilbudet i Norge er begrenset.

En internasjonal kongress innebærer vesentlig høyere kostnader enn tradisjonelle universitetskurs. Inntekter fra utstillere, og eventuelt også fra satellittsymposier, er en forutsetning for å få en akseptabel deltakerpris.

Regelmessig godkjennes ellers valgfrie kurs med temaer som kan være nokså perifere for vedkommende spesialitet. Manglende nasjonal godkjenning gjorde at vi ikke kunne søke europeisk CME-godkjenning, og manglende offisiell meritt begrenset norske assistentlegers muligheter til å delta pga. mangel på støtte fra Fond III.

Vi klaget på sentralstyrets avslag i februar. Etter nye drøye tre måneders saksbehandling vedtok Nasjonalt råd i juni ikke å ta stilling til klagen. Begrunnelsen var noe overraskende at det ikke var klageadgang på sentralstyrets vedtak fordi det ikke dreide seg om et enkeltvedtak i forhold til forvaltningsloven.

Brannskadekongressen, med 600 deltakere fra 48 land, men med skuffende få norske assistentleger, ble faglig meget vellykket.

Vi håper at fremtidige norske arrangører av internasjonale kongresser i større grad vil oppleve støtte og anerkjennelse fra Legeforeningen for det betydelige arbeid som ligger bak et slik arrangement. Tiden er moden for å revurdere den nåværende restriktive praksis for hvilke utdanningstilbud som kan godkjennes som meritterende i spesialistutdanningen.

Anbefalte artikler