Kilimanjaro Christian Medical Centre
Kilimanjaro Christian Medical Centre i Moshi er et av fire regionssykehus i Tanzania og landets nest største. Over 11 millioner mennesker sokner til sykehuset, som ligger vakkert til ved foten av Kilimanjaro. De fleste kliniske spesialitetene som finnes på et norsk sykehus, er til stede. Det er radiologiavdeling med CT, ultralyd og røntgen, patologiavdeling, et klinisk kjemisk/mikrobiologisk laboratorium og endoskopienhet. Sykehuset har et stort antall utenlandske samarbeidspartnere, blant annet Senter for Internasjonal Helse, Universitetet i Bergen.
Sykehuset er altså langt fra noe «bush-hospital». Antakelig er det landets mest velutstyrte, blant annet på grunn av donasjoner og forskningsmidler fra samarbeidspartnerne. Det året jeg har jobbet ved medisinsk avdeling, har jeg likevel opplevd en hverdag som er ganske annerledes fra den jeg kjenner i Norge når det gjelder sykdomsbilder, diagnostikk og ikke minst behandlingsmuligheter.
Det diskuteres om Kilimanjaro Christian Medical Centre skal bli det første sykehuset i Tanzania som har MR. Min oppfatning er at det heller bør satses på å forbedre de eksisterende tilbudene. Stabil tilgang på laboratoriereagenser burde vært en høy prioritet. Elektrolytter, for eksempel, har ikke vært tilgjengelig i flere måneder. Den siste tiden har to unge pasienter dødd av diabetisk ketoacidose. Sannsynligvis kunne dette vært unngått hvis vi hadde kunnet målt kaliumnivået. I kjelleren på sykehuset står det mengder med donert medisinsk utstyr som få eller ingen har oversikt over. Kanskje er det en reservedel til en respirator som er ødelagt (vi har ingen respirator i drift på avdelingene), kanskje er det reagenser til et blodgassapparat som mangler. Ressurser som allerede er her, kunne vært utnyttet bedre.
En stor del av pasientene er unge mennesker. De kommer sent til behandling og patologien man ser, er ofte uttalt. Mange tilstander har vi behandlingsmessig lite å stille opp mot, for eksempel revmatisk hjertesykdom, leversykdommer og maligne lidelser. Kronisk nyresvikt behandles konservativt, dialyse er ikke tilgjengelig i Tanzania. Av tropesykdommer dominerer malaria og schistosomiasis. Tuberkulose er svært vanlig også hos HIV-negative. Opportunistiske infeksjoner ved AIDS ser vi mye av, og omkring 30 % av pasientene ved medisinsk avdeling er HIV-positive.
HIV-epidemien har enorme sosiale og økonomiske konsekvenser. Uten HIV ville forventet levealder i regionen vært 62 år, i dag er den 47 (1). I Tanzania er det foreløpig kun 1 000 pasienter som får antiretroviral behandling. Inntil nylig kostet dette ca. 750 NOK i måneden, nå er prisen blitt halvert. Tilgangen på antiretroviral behandling er et tema som opptar helsepersonell her, og det er forhåpninger om at mye vil skje de nærmeste årene. At antiretroviral behandling forutsetter en grundig oppfølging, er hevet over enhver tvil. Men hvor sofistikert må denne oppfølgingen være for at den skal være forsvarlig? Det pågår flere forsøk i Afrika der Highly Active Antiretroviral Treament (HAART) blir delt ut etter Directly Observed Treatment-modellen, som har vært en suksess i behandlingen av tuberkulose. En ikke-medisinsk nøkkelperson i lokalsamfunnet observerer at medisinene tas og rapporterer videre om bivirkninger. I enkelte av forsøkene blir det ikke tatt en eneste laboratorieprøve. Etter min mening er det helt nødvendig med nytenkning som dette. Etisk er det selvsagt svært problematisk at 30 millioner syke på dette kontinentet er avstengt fra en behandling som redder liv (2).