Meningsytringer om vitenskap og moral

Pål Gulbrandsen Om forfatteren
Artikkel

Georg, Klein

Ravnens blikk

Essays om vitenskap og moral. 408 s. Oslo: Humanist forlag, 2003. Pris NOK 298

ISBN 82 - 90425 - 61- 9

Professor Georg Klein ved Karolinska Institutet i Stockholm er av jødisk-ungarsk familie og født i 1925. 22 år gammel rømte han fra en fangetransport og kom til Sverige, der han senere har arbeidet med immunologi og kreftforskning i internasjonal toppklasse. Han har skrevet flere bøker med essayer, men dette er den første som er oversatt til norsk.

Klein bruker i stor grad personlige erfaringer, dels fra sin barndoms Ungarn og nazitiden, mye fra sin enorme forskererfaring og meget omfattende reiseaktivitet. Erfaringene bygges ut med referanser til mange skjønnlitterære forfattere, bl.a. Dante og vår egen Henrik Ibsen. Tydeligvis leser han mange av forfatterne på originalspråkene.

Temaet essayene kretser om er forholdet mellom vitenskap og moral, som undertittelen sier, men det dominerende temaet er synet på vitenskap, og spesielt forholdet mellom naturvitenskap og humanvitenskapene. Underveis omtaler han uredelighet og fortolkningsspørsmål, men han sneier også innom fremmedgjøring, mangel på engasjement, og oppholder seg ved en dom i en svensk voldssak der naziinspirert rasisme var en viktig ingrediens.

Det er vanskelig å anmelde boken. Lenge kjedet jeg meg, men dess lenger jeg kom ut i den, dess mer irritert ble jeg, etter hvert endret irritasjonen seg til engasjement. Det taler for at boken har kvaliteter, men det kan være at jeg pga. reaksjonene heller ikke yter den rettferdighet. Sannsynligvis vil mange lesere finne boken riktig fin, som en personlig og lettlest inngang til ganske vanskelige problemstillinger. Avsnittet «Forskerens ansvar?» er en interessant brevveksling mellom forfatteren og en journalist og forfatter (Gøran Rosenberg) som ikke presenteres nærmere, men som må være godt bevandret i vitenskapsfilosofi og etikk.

I «De to kulturene» tar Klein et kraftig oppgjør med moderne humanvitenskapelig forskningstradisjon, spesielt innen sosialvitenskapene – men også andre som er inspirert av de moderne filosofene Foucault og Derrida. Langt på vei finner jeg Kleins syn veloverveid og stort sett er jeg enig med ham. Hvorfor da så irritert?

Hovedsakelig av to grunner, tror jeg. Når jeg åpner en bok med en slik undertittel, venter jeg å lese grundige filosofiske resonnementer, der påstander prøves i en gjennomarbeidet tekst og ender i en konklusjon man kan avvise eller akseptere etter å ha reflektert over teksten. Disse essayene er imidlertid i altfor stor grad hastige tankespinn – eksemplene Klein trekker frem for å underbygge sine oppfatninger forblir anekdotiske. Verre er det imidlertid at jeg får inntrykk av en basal mangel på respekt for annen vitenskap enn popperiansk naturvitenskap.

Forfatteren hevder riktignok selv at så ikke er tilfelle, og viser bl.a. til sin store kjærlighet til skjønnlitteratur, lyrikk og musikk. Men det holder ikke med svermerisk glede over det ikke-naturvitenskapelige. Svært mye av menneskets liv og miljø kan ikke studeres med naturvitenskapelige metoder alene. Mye av den kritikk Klein kommer med, er berettiget, men måten han argumenterer på forklarer kløften mellom kulturene snarere enn å bygge bro over den – noe jeg egentlig tror forfatteren ønsker å gjøre. Så får han ha meg tilgitt om jeg har lest ham feil.

Anbefalte artikler