Har sykehusene nok pasienter?
Det er nærliggende å anta at det er en sammenheng mellom den registrerte reduserte pasienttilgangen til sykehuset og nedgang i nyhenviste pasienter til poliklinisk behandling. Det er også mulig at den beskjedne økningen i innleggelser man har sett, til tross for betydelig ressurstilførsel (1), også kan ha sammenheng med at pasientmengden ikke har økt tilsvarende. I så fall tyder denne undersøkelsen på at markedet eller pasientpopulasjonens størrelse sannsynligvis spiller en større rolle for sykehusenes inntak av pasienter enn det man tidligere har trodd. Pasientmengden (behovet/etterspørselen) er ikke ubegrenset.
I diskusjonene omkring ressurssituasjonen i helsevesenet er det hittil blitt lagt liten vekt på at den generelle helsesituasjonen i befolkningen er i jevn bedring. Vi lever stadig sunnere og trener mer. Antall personer over 67 år vil dessuten være stabilt eller svakt fallende de neste 10 – 15 år, for først deretter å begynne å vokse (8), slik at eldrebølgens belastning på helsevesenet ikke behøver å bli så stor som antatt. En rekke andre helseindikatorer kan også tyde på at behovet for helsetjenester i befolkningen ikke er sterkt økende. I oppgaver fra Norsk Pasientregister over utskrevne pasienter (innleggelser) ved norske sykehus (9) ble det for perioden 1996 – 2000 registrert en nedgang i innleggelser for hjerneslag ( − 9,3 %) og hjerteinfarkt ( − 2,1 %), mens innleggelser for lårhalsbrudd viste en ubetydelig økning (0,4 %). På den annen side var det en økning i innleggelser for lungebetennelse (+56,6 %) og hjertesvikt (+26,9 %). Samtidig vet vi at i løpet av de siste ti år har antall drepte i trafikken gått ned med ca. 10 %, mens antall skadede bare har økt med vel 3 % (10).
I et litt lengre tidsperspektiv kan det også tenkes at heller ikke den medisinsk-teknologiske utvikling vil føre til økt pasienttilgang. Resultatet kan like gjerne bli at pasienter i større grad kan og vil diagnostisere, behandle og kontrollere seg selv, slik at presset på de tradisjonelle ytere av helsetjenester snarere vil avta enn øke. Vi er allerede snart våre egne bankfunksjonærer, postfunksjonærer og strømavlesere, og det er ingen grunn til å tro at ikke en liknende utvikling også vil finne sted når det gjelder helse. Vi ser allerede en utvikling i denne retning for enkelte pasientgrupper med kroniske sykdommer, f.eks. diabetes. Samtidig vet vi at den teknologiske utviklingen ofte har ført til mindre behov for helsetjenester, f.eks. liggedøgn på sykehus, som ved kikkhullskirurgi i stedet for vanlig åpen operasjon og hjerteblokking (PTCA) i stedet for åpen hjerteoperasjon.
På denne bakgrunn kan det være nærliggende å stille spørsmål ved om vi nå nærmer oss et stadium i utviklingen der pasienttilgangen for enkelte avdelinger vil være mindre enn den behandlingskapasiteten som er bygd opp. Denne utviklingen må møtes med kontinuerlige vurderinger av den interne fordelingen av ressurser mellom fagområdene i sykehusene samt mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Jeg takker Thomas Lie og Frank Krogh ved SINTEF Unimed for verdifull hjelp og stimulerende diskusjoner.
Man skal imidlertid være forsiktig med å generalisere utviklingen ved ett sykehus til å gjelde landet for øvrig. Det er tidligere blitt dokumentert at befolkningens bruk av sykehustjenester varierer mellom fylkene og at dette endrer seg over tid (6). Imidlertid synes ikke utviklingen ved Regionsykehuset i Trondheim, som er kartlagt i denne og tidligere undersøkelser (1), å være vesentlig forskjellig fra de nasjonale tall for perioden 1991 – 99, slik de fremkommer i SAMDATA-rapporten for utviklingen i sykehussektoren i 1990-årene (6). Også i denne rapporten er det en relativt liten økning i øyeblikkelig hjelp-innleggelser, og da i hovedsak ved ikke-kirurgiske avdelinger (medisinske DRG-er), slik det også fremkommer i denne undersøkelsen (tab 3, tab 4). I en nyere rapport fra SINTEF Unimed (7) er det faktisk på landsbasis også påvist en svak nedgang i antall pasienter som legges inn som øyeblikkelig hjelp. I den samme undersøkelsen påvises også den samme trenden nasjonalt for innleggelser som er påvist for poliklinisk behandling i denne undersøkelsen, nemlig at økningen i antall innleggelser ved norske sykehus i stor grad skyldes at de samme pasientene tas inn til flere innleggelser, ikke at nye pasienter rekrutteres. Således var det fra 1999 – 2000 på landsbasis en økning i antall innlagte pasienter (identifiserbare enkeltindivider) på bare 0,3 %, mens antall innleggelser økte med 1,8 %. Dette er en utvikling man også har sett gjennom 1990-årene (6). Når det gjelder dreiningen i aktivitet ved poliklinikkene fra nyhenviste pasienter til kontrollpasienter, finnes det derimot ikke nasjonale data som gjør det mulig &a
ring; vurdere om dette også er en nasjonal trend.